«Politifolk som har skutt et annet menneske i tjenesten: Slik blir de fulgt opp»

Arbeidsmiljøloven er en viktig premissleverandør for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for arbeidstakere i Norge. Loven skal sikre trygge og gode arbeidsforhold, både fysisk og psykisk, blant annet gjennom systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

Politiet som arbeidsgiver har et ansvar og en forpliktelse til å følge dette lovverket, og de ansatte har medvirkningspliktplikt. 

Politietaten har blant annet utarbeidet instrukser, prosessbeskrivelser og tiltakskort som støtteverktøy i HMS-arbeidet.

Selv om politiets samfunnsoppdrag medfører en aksept for at politiansattes arbeidsoppgaver kan medføre en høyere risiko enn det vi kan forvente i de fleste andre yrker, kan det likevel stilles spørsmål ved om operativt politipersonell har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. 

For at kravene i arbeidsmiljøloven skal kunne imøtekommes, må derfor blant annet polititjenestepersoner settes i stand til å utføre også skarpe oppdrag.

Gjennom polititjenestepersoners grunnutdanning ved Politihøgskolen, og operativ trening av politiets innsatspersonell, søker arbeidsgiver å sikre at innsatspersonell innehar nødvendig kompetanse til å håndtere også væpnede konfrontasjoner.

Forberedelse

Væpnede konfrontasjoner, som er kanskje de mest kompliserte og vanskeligste oppdragene politiets innsatspersonell kan stå i, kjennetegnes ved at det er stor usikkerhet, tidspress, kompleksitet og at de raskt kan eskalere. 

For politiets innsatspersonell kan slike oppdrag være traumatiserende, og oppleves som en stor belastning under og etter oppdraget.

Som en informant sa det: 

«Det var en voldsom hendelse. Det sto om liv og død.»

Norsk politi har generelt liten erfaring med oppdrag hvor det trues med, eller blir brukt skytevåpen. 

Den operative treningen er dermed den viktigste arenaen for politiets innsatspersonells opparbeidelse av erfaring med væpnede konfrontasjoner.

Realistiske og relevante øvingsmomenter blir utviklet og gjennomført og det fokuseres på å styrke selvtillit og mestringsevne, både på individ- og gruppenivå. 

Dette, sammen med individuelle forberedelser til vaktsettene, gjorde at informantene i studien opplevde å være godt fysisk og mentalt forberedt på ulike type oppdrag.

Funn i studien viste også at opplevd stress under hendelsene ikke påvirket reaksjonsmønsteret negativt, men skjerpende. Opplevd mestring ved håndtering av konfrontasjonene bidro videre til å avhjelpe egne stressreaksjoner i etterkant. 

Dette kan tyde på at den enkelte informant gjennom trening og forberedelse hadde utviklet en robusthet, også knyttet til sin egen psykiske helse.

Med disse inngangsverdiene til væpnede konfrontasjoner fremsto det som at arbeidsgiver, og den enkelte ansatte selv, bidro til forebygging av stressreaksjoner hos politiets innsatspersonell gjennom utdanning, opplæring, trening og erfaring.

Oppfølging

Men hvilke prosesser ble igangsatt etter at politiets innsatspersonell hadde løsnet rettede skudd mot et annet menneske, for å sikre spesielt arbeidstakernes psykiske helse?

Selv om hver hendelse informantene fortalte om i seg selv var særegen, inneholdt de også likhetstrekk og mønstre, som for informantene gjorde situasjonene gjenkjennbare på bakgrunn av opparbeidete erfaringer fra trening og operativ tjeneste. 

Dette bidro til opplevelse av kontroll og mestring ved håndtering av hendelsen.

En informant sa det slik: 

«Nå er det jeg som skal bli tatt vare på.»

I etterkant av hendelsene var det imidlertid blandede erfaringer med den psykososiale oppfølgingen. 

Arbeidsgiver har en systematisk tilnærming til oppfølgingen, som også virket å være i henhold til gitte anbefalinger og føringer fra lovverk og politietatens retningslinjer. 

Informantene fortalte om psykologisk oppfølging som i hovedtrekk bestod av tre momenter: Hotwash, defuse og debrief.

Begrepet «hotwash» ble beskrevet av flere informanter som en kort gjennomgang av det som hadde skjedd, rett etter hendelsene, og fremstod å være en «på stedet-defuse». Gjennomgangen ble ledet av en operativ leder, og virket å være en viktig arena for å gi innsatspersonellet umiddelbar informasjon, støtte og omsorg.

En «defuse» er en gruppesamling kort tid etter hendelsen. Fokuset er rettet mot fakta om hendelsesforløpet, og hvor innsatsen på stedet blir gjennomgått. Noe av hensikten er at de involverte mannskapene er samlet og kan snakke sammen, slik at hver enkelt får et mer helhetlig bilde av hendelsen. Gruppetilnærmingen skal også bidra til gjensidig støtte, og forebygge at den enkelte opplever å stå alene.

Ved en psykologisk «debrief» er hensikten en strukturert gjennomgang av en traumatisk hendelse. Debriefen skal være planlagt og forberedt, ledes av egnet(e) person(er), gjennomføres i gruppe, og gjerne som følge av behov kommet frem i defusing/hotwash. Fokuset er på å kunne dele egne tanker og refleksjoner knyttet til hendelsen, og å forebygge vedvarende psykologiske reaksjoner.

Bruker begrep om hverandre

Funn i studien viste at informantene hadde forståelse for begrepene «defuse» og «debrief», men at hvis de ble brukt, ble de brukt om hverandre. 

Det ble også tydelig at selve gjennomføringen av defuse og debrief opplevdes ulikt.

Etter hendelsene ble det gjennomført defuse på tjenestestedene før informantene gikk av vakt, og det ble gjennomført psykologisk debrief, stort sett i løpet av de nærmeste dagene etter hendelsene. Arbeidsgiver sto for gjennomføringen av disse.

Ved gjennomføring av defuse og debrief, og også knyttet til personelloppfølging i tiden etter hendelsen, ble det i ulik grad gjort bruk av ressurser med omsorgskompetanse.

Det var fra ledere, HMS-rådgivere, kollegastøtteordningen (KSO) og ekstern psykolog. 

Disse organiserte tilbudene ble imidlertid benyttet i varierende, og til dels liten, grad av informantene.

Mange forhold

Mange forhold påvirket i hvilken grad omsorgstilbudene ble benyttet av informantene, forhold som hvilken ukedag, tid på døgnet, når på året, hvor hendelsen geografisk hadde funnet sted, og interne forhold som hvem som var på jobb og hvilke ledere som var tilgjengelig.

Relasjonelle forhold, som mellommenneskelige og personlige egenskaper, ble løftet frem som viktige momenter for om den psykososiale oppfølgingen opplevdes som god eller dårlig. 

Studien viste et stort behov for å snakke med kollegaer man hadde en positiv og trygg relasjon til, og særlig med de som hadde vært del av det samme oppdraget.

Uavhengig av om den kollegiale støtten oppsto i tilknytting til arbeidsgiver sin systematiske oppfølging, eller ved initiativ fra enkeltpersoner, var det fremtredende at det å kunne snakke sammen om hendelsen, ved å gi anerkjennende «nikk», en klapp på skulderen, en klem eller bekreftende ord, hadde en uvurderlig verdi umiddelbart og i tiden etter hendelsen.

«Det var noe av det viktigste som hadde skjedd i den oppfølgingen. Jeg tror vi kan si det viktigste. Den var avgjørende for min mentale helse», sa en av informantene.

Behov og etterforskning

Samtidig etterforskning av Spesialenheten for politisaker førte til at flere av informantene måtte avvente med å snakke med sine kollegaer om hendelsen til de hadde gitt sin forklaring til Spesialenheten. 

Ventetiden utgjorde en ekstra stressbelastning i etterkant av hendelsen for flere av informantene, som følge av tankekjør og kverning som tok mye kapasitet.

For å unngå uhelse i forbindelse med samtidig etterforskning av Spesialenheten bør det rent operativt tilstrebes at rutiner for avgivelse av forklaring til spesialenheten må være tilpasset og tilrettelagt for behovet for psykologisk oppfølging.

Et konkret eksempel er at politipersonell avgir en skriftlig rapport umiddelbart etter hendelsen, eller sikrer sin egen forklaring ved hjelp av lydopptak. 

De vil så kunne delta i en defuse/hotwash, og avhøres av Spesialenheten i etterkant.

Manglende forståelse

Studien viste også at det kunne oppleves mangel på forståelse i organisasjonen i etterkant av væpnet konfrontasjon, hvor spesielt ansatte utenfor «den spisse delen» av politiorganisasjonen ved sin tilnærming viste liten forståelse. 

Dette var krevende for enkelte av informantene, hvor det også skapte en opplevelse av mangel på ivaretakelse knyttet til personellomsorg, og usikkerhet knyttet til rettssikkerhet.

I studien framkom det at hendelsene påvirket flere av informantene også på fritiden. Støtte og omsorg fra egen familie og nære venner fremsto som svært verdifullt. 

Ved å være en naturlig del av informantenes hverdag, bidro de også som omsorgspersoner i det psykologiske oppfølgingsarbeidet.

Informanter som opplevde fysiske og psykiske etterreaksjoner på hendelsene, fikk gjerne disse hjemme.

Styrket oppfølging

Studien avdekket et større behov for erfaringsdeling knyttet til psykologisk oppfølging. 

Dersom politiet ikke har et godt system for kartlegging og overføring av polititjenestepersoners erfaringer, vil traumatiske hendelser som de opplever kunne gå «under radaren». Dermed vil også nødvendig psykologisk oppfølging initiert av arbeidsgiver og kollegaer kunne utebli.

Men det er ikke bare etter væpnede konfrontasjoner hvor skudd løsnes hvor det er mye å lære.

Polititjenestepersoner gjør seg verdifulle erfaringer hver dag, også i andre former for ekstreme konfrontasjoner og situasjoner, hvor det kan være nyttig å kartlegge erfaringer som kan komme hele etaten til gode.

En systematisk evaluering av den psykologiske oppfølgingen i seg selv vil kunne bidra til læring og forbedring av denne viktige aktiviteten etter kritiske og traumatiske hendelser, samt gi politiorganisasjonen dypere forståelse for hva som faktisk skjer i «den spisse enden». 

Dette vil kunne bidra til en kunnskapsbasert tilnærming for utvikling av god personellomsorg, og økt robusthet ved krisehåndtering.

For stor avstand mellom utarbeidet planverk knyttet til personellomsorg og slik den faktisk blir praktisert, kan utgjøre en risiko for at tiltakenes hensikt ikke oppnås.

Variasjon skaper usikkerhet

Selv om enkelte av informantene i studien hadde kjennskap til hvordan personelloppfølging i tilsvarende hendelser hadde blitt gjennomført, var ikke dette noe de hadde trent på. 

Variasjon i forståelsen av hva psykologisk oppfølging er, intensjonen og hensikten med denne, og også hvordan den gjennomføres, kan skape en usikkerhet knyttet til hva man kan forvente av personaloppfølgingen.

I verste fall kan dette bidra til at målet om å opprettholde arbeidstakernes fysiske og psykiske helse etter en traumatisk hendelse ikke blir nådd.

Det bør tilstrebes at det utvikles et personaloppfølgingsløp etter alvorlige konfrontasjoner som er gjenkjennbare og forutsigbare. 

Dermed blir det også svært vesentlig at gjeldende planverk blir testet fysisk i øvelser, hvor de relevante funksjonene i personelloppfølgingen inngår som en selvfølgelig del. Det sees også at oppfølgingen må ha en fleksibilitet, og må kunne tilpasses ulike situasjoner. 

Den psykososiale oppfølgingen bør vurderes implementert i større grad som en del av en kritisk hendelse, og derav få en utvidet plass ved øvelser og trening.

Studien synliggjorde mye tilgjengelig omsorgskompetanse i politietaten, både i form av formelle roller og stillinger, men spesielt i form av kollegaer polititjenestepersonene jobbet med til daglig. 

Trening på personellomsorg vil bidra til å styrke den enkeltes omsorgskompetanse ytterligere. Da vil også de formelle rollene til HMS-personell, kollegastøtte, psykolog, med mer oppleves som mer naturlig å støtte seg til i etterkant av væpnede konfrontasjoner.

Det er et større potensial i å involvere nære pårørende, som for eksempel ektefelle eller samboer, i det systematiske psykososiale arbeidet, i forkant og etter uønskede hendelser da pårørende har en omsorgsrolle for polititjenestepersonene.

Å stå fremst i væpnede konfrontasjoner er en yrkesrisiko for operativt politipersonell. 

Mangelfull psykososial oppfølging i etterkant skal imidlertid ikke være en yrkesrisiko.