Fagartikkel
«Hvilken kostnad har politiets klausulerings-praksis»
En ny studie tyder på at politiet har utviklet en praksis med omfattende og rutinemessig klausulering, noe som kan skape konflikter med forsvarere, forsinke saker og få uheldige konsekvenser.
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
Hovedregelen i norsk strafferett er at mistenkte skal gis innsyn i saken når han ber om dette.
Politiet har mulighet til å begrense dette innsynet dersom det er fare for at det kan skade etterforskningen eller tredjeperson.
Vi ønsket i vår masteroppgave å undersøke hvordan politiet praktiserer klausulering. Vi foretok derfor dybdeintervju av påtalejurister, etterforskere og forsvarere, som til daglig har erfaring med politiets etterforskningspraksis.
Hovedfunnet i vår studie er at politiet hovedsakelig klausulerer dokumenter opp mot det første avhøret av mistenkte. Hensikten med dette er å kontrollere mistenktes forklaring mot sakens opplysninger, og hindre ham i å tilpasse forklaringen sin til bevisene.
Informantene fra politi- og påtale mente at det er best for saken at mistenkte ikke får fullt innsyn, uavhengig av om han er skyldig eller uskyldig.
Rutinemessig klausulering
Et annet funn var at politiet klausulerer mye og ofte – også dokumenter de ikke har lest. I deler av politi- og påtale virker det som det kan ha dannet seg en kultur for rutinemessig klausulering.
En av påtalejuristene sa: «Som regel har jeg lagt meg på en linje om dersom vi er tidlig i saken, og særlig der vi ikke har fått sikret den mistenktes forklaring, så har jeg klausulert det aller meste, utenom siktelsen, rapport om pågrepet person og selve forsvareroppnevningen.»
Påtalejuristene var delt i synet på om dette var en lovlig praksis, og pekte hovedsakelig på tidspress som årsak til at de måtte klausulere i dette omfanget.
En av påtalejuristene illustrerte dette med å si: «Hvordan skal vi klare å ha tid til å håndtere klausulering og gå igjennom ett og ett dokument for å vurdere ett og ett dokument særskilt, når det er 40 avhør som er tatt og like mange beslag og det er ransakingsrapporter og det er egenrapporter og alt mulig rart.
Da tenker man gjerne som jurist da, og det her har jeg også gjort, okay vi får bare klausulere alt.»
Holder tilbake
Vi tror imidlertid ikke tidspress er hele forklaringen. Gjennom avhørskurset KREATIV legges det opp til at politiet bør holde tilbake sentrale opplysninger for mistenkte. Hensikten er å sondere ut temaene uten at mistenkte er påvirket av informasjonen, og for å bruke informasjonen til å kontrollere det som mistenkte har sagt.
Vi har undersøkt Politihøgskolens pensum og Riksadvokatens offisielle retningslinjer som politiet støtter seg på i avhørstaktikken. Ingen steder vi har undersøkt blir politiet advart mot å klausulere for mye.
Det drøftes heller ikke eksempler på at for mye klausulering kan skade etterforskningen på noen måte. I en situasjon hvor politiet bare ser fordeler med klausulering, er det kanskje ikke så underlig dersom politiet har lagt seg på en praksis hvor man velger å klausulere mye heller enn lite.
«Stirrekonkurransen»
Studien vår indikerer at omfattende klausulering fører til at noen forsvarere råder klienten til å ikke forklare seg før han får innsyn.
I studien virker det som at det er særlig rutinemessig klausulering som irriterer forsvarerne, fordi de tenker det ikke er lovlig og fordi det vanskeliggjør jobben deres.
Informantene beskriver at det da oppstår en slags «stirrekonkurranse», hvor hverken politiet eller mistenkte vil gi seg. I denne situasjonen virker det som det avhenger av den enkelte påtalejurist hvor lenge politiet venter før de gir seg.
Enkelte gir umiddelbart innsyn. Andre forteller om saker som ligger i måneder fordi politiet ikke vil gi etter, og hvor saken raskt henlegges etter avhøret av mistenkte.
Alle informantene fortalte at «stirrekonkurransen» er en hyppig problemstilling de står i. Ingen påtalejurister kunne vise til formelle råd eller retningslinjer som indikerer hvordan de burde forholde seg til denne situasjonen.
Vår studie er for liten og begrenset til å anslå hvor mye dette påvirker politiets saksbehandling, men det virker rimelig å anta at dette absolutt er noe som koster.
En av forsvarer-informantene i studien mente at omfattende klausulering også medfører at selve avhøret blir mindre effektivt, fordi mistenkte ikke skjønner hva saken dreier seg om.
Vedkommende sa blant annet: «At man slipper, unnskyld uttrykket, «kreativ-helvetet» med 40-sider «dilldall» […] bare sånne sonderinger som ikke er knyttet opp mot anklagen.»
Den uskyldige mistenkte
Politiet og forsvarerne var enige om at det er svært viktig for en mistenkt å ikke bli tatt i usannheter i avhør.
For den skyldige mistenkte var alle enige om at innsyn var rasjonelt, fordi mistenkte da har muligheten til å tilpasse forklaringen sin til opplysningene i saken.
Politiet og forsvarerne var derimot uenige i hva som er det beste for den uskyldige mistenkte. Politi-informantene mente at den uskyldige gjør best i å forklare seg uten innsyn og heller støtte seg på sannheten.
Tanken er at det kan styrke mistenktes sak dersom han forklarer seg uten innsyn, og det han sier viser seg å stemme med opplysningene i saken.
Denne tankegangen har støtte i tankegodset rundt avhørsmodellen KREATIV. Vi mener at mye ved tankegangen står seg. Dersom mistenkte har alibi, er det ikke sikkert han trenger innsyn for å snakke seg ut av saken. Det må også nevnes at klausulering er det viktigste verktøyet for å forebygge eventuelle falske tilståelser.
Samtidig mente forsvarerne at politiet må nyansere tankegangen sin. En forsvarer mente at innsyn alltid er til mistenktes beste:
«[D]et er en oppfatning i politiet at da får du en mulighet å bevise din uskyld på en mye sterkere måte […] og det er litt misforstått.»
Forsvarerne var som gruppe bekymret for at også uskyldige klienter kan bli tatt i usannheter dersom han ikke får innsyn. Særlig gjaldt dette dersom mistenkte er sårbar, dersom det er lenge siden hendelsen og dersom det er snakk om en hverdagslig hendelse hvor han var tilstede. Med andre ord situasjoner hvor hvem som helst kan komme i fare for å glemme hva som egentlig skjedde.
I oppgaven kommer vi med eksempler på situasjoner hvor vi selv mener det hadde vært rasjonelt for en uskyldig å kreve innsyn før han går i avhør. Vi viser til utenlandsk forskning som underbygger forsvarernes bekymring, og vi argumenterer for at denne bekymringen treffer svakhetene i forskningen som deler av KREATIV bygger på.
Dette er viktige nyanser politi-informantene ikke snakket om, og som vi heller ikke fant beskrevet i litteraturen om avhørstaktikken.
Kreativ revideres
Funnene i vår undersøkelse sammenfaller i stor grad med funnene i undersøkelsen til Ulseth & Tømmervik (2024) som også skrev en masteroppgave om klausulering i politiet.
Vi vil poengtere at KREATIV ikke har anbefalt full klausulering. Samtidig kan studien vår tyde på at fagutviklingen ikke har vært tilstrekkelig bevisst på at dette har blitt konsekvensen.
Det kan også virke som man ikke har oppdatert tankegangen og forskningsgrunnlaget etter hvert som tiden har gått.
Derfor er det svært gledelig at KREATIV nå er under revidering. Politihøgskolen har satt ned en arbeidsgruppe som skal se nærmere på temaene avhørstaktikk, klausulering, ærlighet og «gjøre kjent med saken». Dette er temaer som henger sammen, og som nå kan utvikles videre basert på ny kunnskap om politiets praksis.
Vi håper politiet benytter seg av muligheten til å rette et kritisk blikk på egen klausuleringspraksis. Det bør avklares hvordan en påtalejurist skal forholde seg til klausulering i en situasjon hvor det ikke er tid til å lese igjennom sakens dokumenter.
Politiet bør videre vurdere hva slags kostnad «stirrekonkurransen» medfører.
Til sist håper vi det blir en bevissthet rundt at det kan finnes situasjoner hvor det er rasjonelt for den uskyldige å kreve innsyn før avhør.
