Kolliderte politibil - frifunnet for Veitrafikklovens § 3

Jeg bisto nylig en tjenestemann som forsvarer, der retten la til grunn at det var forhold utenfor tjenestemannens herredømme som gjorde at han mistet kontrollen over bilen, før han kolliderte med et motgående kjøretøy.

Føreren kjørte utrykning med en Volvo V 70 2000 modell, den første typen som politiet benyttet av denne modellen, uten spesielle modifiseringer for tilpasning til utrykningskjøring. Kjøringen fant sted på en relativt svingete lokal veistrekning, med til dels dårlig veidekke. Føreren var godt kjent på strekningen og avpasset farten etter forholdene.

På vei inn mot en høyresving bremset tjenestemannen ned til en hastighet på ca 60 km/t, la seg over i venstre kjørefelt for å gjøre svingen så lang som mulig og for å få oversikt over eventuell motgående trafikk tidligst mulig. I inngangen til svingen girte han ned for å kunne akselerere ut av svingen med den forhjulsdrevne bilen. Bilen gjennomførte det meste av svingen uten problemer, men mot slutten mistet den grepet på bakhjulene. Bakenden av bilen skrenset da ut mot venstre, og i samme øyeblikk oppdaget politimannen en maxitaxi i motgående retning.

Tjenestemannen forsøkte å rette opp bilen ved å svinge motsatt, hvilket resulterte i at bilen fikk en kontraskrens med bakparten mot høyre, og ved et nytt forsøk en ny skrens mot venstre. Idet han var i ferd med å få kontroll over bilen igjen var imidlertid kollisjonen med motgående kjøretøy uunngåelig, og det hele resulterte i et sammenstøt med motgående bils frontparti.

Som en unnamanøver hadde det motgående kjøretøy kommet over i motsatt kjørefelt. Det var intet å bebreide føreren av taxien. Føreren av denne brukte ikke sikkerhetssele, og ble ganske hardt skadd. Føreren av utrykningskjøretøyet var uskadd. Makkeren fikk mindre skader.

Saken ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker. Resultatet ble et forelegg for overtredelse av veitrafikklovens § 3 da påtalemyndigheten mente at uhellet skyldtes for stor fart og manglende aktpågivenhet.

Tjenestemannen kunne ikke slå seg til ro med dette. For ham var det helt uforklarlig at bilen oppførte seg som den gjorde. Han mente å ha hatt full kontroll over situasjonen med avpassing av farten etter forholdene, inntil bilen plutselig mistet veigrepet på bakhjulene. Han kom i kontakt med kjøreinstruktør Sverre Isaksen, og etter hvert også tidligere verksmester Rune Fagerli, begge i Oslo politidistrikt. De møtte som forsvarets sakkyndige vitner under hovedforhandlingen. Isaksen støttet tiltaltes forklaring om at bilen reagerte på en annen måte enn det han kunne forvente. Poenget var, ifølge Isaksen, at bilens «STC»-funksjon (stabilitets- og antispinnkontroll) var årsaken til at bilen skrenset, og at skrensen ble ekstra vanskelig å rette opp. Han påpekte at slike reaksjoner ikke er noe utrykningssjåførene normalt blir opplært i, og at slik opplæring visstnok bare gjøres i Oslo politidistrikt. Reaksjonen kunne ikke være et resultat av at tiltalte holdt for høy hastighet, ifølge Isaksen, fordi resultatet da ville ha vært at bilen hadde kjørt rett frem i svingen fordi den ville ha mistet veigrepet på forhjulene.

Tidligere verksmester Fagerli presiserte at den aktuelle biltypen med et vanlig understell som på en familiebil burde vært utstyrt med støtdempere som var langt stivere. En praktisk konsekvens av mykere fjæring er at bildekket etter en ujevnhet i veien ville ha ujevnt trykk mot veien, mens svingningene pågår med den følge at friksjonen blir ujevn og dårligere.

Både Fagerli og Isaksen forklarte at de var kjent med at det var rettet innsigelser mot bruk av denne modellen i politiets tjeneste, noe som ble bestridt fra Politiets data- og materielltjeneste.

Retten konstaterte at det dreiet seg om en lovlig utrykning, men at veitrafikklovens § 3 fortsatt gjelder under slik kjøring. Det er imidlertid klart at førerens handlemåte må ses i lys av oppdraget, og at vurderinger som tiltalte har gjort i forhold til trafikksikkerheten ikke kan ses løsrevet fra hensynet til at kjøringen måtte utføres så effektivt som mulig.

Etter en nærmere gjennomgang av førerforholdene, farten osv. la retten til grunn at føreren utviste tilstrekkelig aktpågivenhet. Retten la videre til grunn at årsaken til at han mistet veigrepet lå utenfor hans herredømme. Det ble blant annet lagt vekt på at han ikke hadde fått opplæring om de tekniske forholdene ved bilen, og at han dermed ikke hadde noen forutsetninger for å innrette kjøringen sin etter dem, og ble deretter enstemmig frifunnet.

Spesialenheten for politisaker anket dommen, men anken ble nektet fremmet av lagmannsretten.