Skuddene på kjøpesenteret 

Sommerlyset skinner inn gjennom vinduenepå Tveita Senter. 

Småbarnsforeldre triller barnevognene mellom butikkene, middelaldrende menn titter utålmodig mot klokkene, pensjonister løser verdensproblemer over wienerbrød og i butikkene står tenåringer og bretter t-skjorter.

– Det er en helt vanlig lørdag. Jeg skal på kveldsvakt senere, men først har jeg en lunsjdate med dattera mi Emilie på Jordbærpikene, forklarer politimannen Morten.

Morten og Emilie er ikke deres egentlige navn. De ønsker å være anonyme av hensyn til egen sikkerhet.

Kjøpesenteret på Tveita er et sted hvor hele samfunnet samles under samme tak. Ung, gammel, travel og ensom.  Alle med forskjellige ærend og historier i bagasjen.

Politimannen Morten stusser imidlertid når en gruppe litt uvanlige gjester entrer kafeen.

– Det kommer inn tre svartkledde menn, som går litt som politifolk. De går i klynge og ser mye rundt seg. De ligner ikke vanlige folk som skal ha seg en kopp kaffe, sier Morten.

Så bryter helvete løs.

– Jeg så kun henne 

Politiforum møter Morten på Jordbærpikene. Han framstår rolig, prater med de ansatte bak disken og får noen kroner avslag på kaffekoppen. Dette er en av medlemsfordelene.

– Jeg er her såpass ofte, skjønner du, sier han med et varmt smil.

Morten føler seg fortsatt trygg her. Men vinden skifter retning så snart vi setter oss ned.

– Dette blir nok litt feil, sier han, og spør om vi kan bytte bord.

Morten forteller nemlig at mannen på nabobordet var der den dagen det smalt. Vi flytter oss til et bord ved inngangen, men sitter fortsatt bare noen få meter unna bordet hvor datteren søkte tilflukt den  grufulle dagen.

– Jeg ble så redd da skuddene gikk av. Ikke for meg selv, men for henne. Datteren min. Hun la seg under bordet da skytingen begynte. Og mens det foregikk så jeg kun henne. Alt annet ble uklart, og Emilie ble fremhevet, forklarer han.

Svetten renner nedover pannen når han forklarer hendelsesforløpet. Tanken på det som kunne ha gått galt er mye å prosessere. Oppgitt forklarer han at skytteren sto og skjøt flere skudd med én hånd inne på det lille kafelokalet.

Alle som har tatt i et våpen vet hva det vil si for treffsikkerheten.

– Jeg har tenkt mye på marginene og hvor nærme det var. To-tre meter i feil retning, så kunne alt vært annerledes. Den tanken er vanskelig å legge fra seg, forklarer han, 

– Full kamp 

Morten og datteren, som Politiforum snakker med i etterkant av kafebesøket, tar oss tilbake til da det hele startet. Det er 19. juli 2025. Klokken nærmer seg 13 når Morten setter seg ned på kafeen.

Bordvalget er bevisst. Fra bordet i venstre hjørne, inntil veggen som skiller ute og inneserveringen, kan han skue utover kafeen mens han venter på datteren, som er sent ute.

– Det er vel en gammel yrkesskade. Jeg liker å ha ryggen til veggen og oversikt over det som skjer, forklarer han.

Det skulle vise seg å være nyttig, for bare en liten halvtime senere søkte folk dekning under bordene. Med datteren på plass bestiller Morten en club sandwich og ferskpresset appelsinjuice, mens datteren i slutten av tenårene velger lasagne og mangosmoothie.

Maten har akkurat blitt servert, når Morten biter seg merke i de nye kafegjestene.

Det er noe som skurrer. De tre svartkledde mennene oppsøker noen andre menn helt innerst i kafeen. Det tar ikke lang tid før stemningen blir amper.

Stoler, bestikk og glass kommer flyvende. To stykker løper etter hverandre og begynner å slåss mot midten av kafeen.

Og det er mange involverte. Ifølge saksdokumentene skal fire personer ha angrepet tre andre i kafeen.

– Det så ganske heftig ut. Det var full kamp. Det var ikke bare et lite dytt. Det var overalt. Det gikk veldig utover de som satt rundt, sier Emilie.

– Da husker jeg plikten min og roper høyt. En ropende stemme fenger jo gjerne oppmerksomhet, sier Morten.

Han viser til paragraf seks i politiinstruksen, som i praksis betyr at en polititjenesteperson har plikt til å handle dersom han eller hun for eksempel ser et alvorlig lovbrudd eller en situasjon der noen er i fare – også utenfor tjeneste.

Ropingen gir ikke den reaksjonen han ønsker. Kamphanene skuer bare bort på politimannen, men fortsetter å slåss.

– Jeg ble ganske stresset, for jeg så at pappa gikk og brøt inn. Jeg fulgte litt etter ham, for jeg ville jo holde meg i nærheten, sier datteren.

– Han slår og slår og slår 

Emilie ringer politiet. Den første meldingen kommer inn 13.33. Flere av gjestene ligger nå på bakken eller under bordene. De er åpenbart redde.

For bare noen minutter siden drakk gjestene kaffe og pratet om livet. Nå får Morten øye på en mann som «dæljer» løs på en annen lenger inn i lokalet.

– Det er en «kraftig jækel» som slår med knyttneven i ansiktet. Han var brutalt svær. Han slår og slår og slår. Han stopper ikke. Han har lyst til å slå igjennom det ansiktet. Det er ordentlig brutalt.

Morten går opp til mannen som slår. Han fisker opp politiskiltet fra lommen og roper at han er politi.

– Da stopper mannen og ser på meg, før han sier noe sånt som «Ikke bry deg, det er ikke din business». 

Så bare «beiner» han forbi meg. Liggende igjen er mannen som har blitt slått til blods med knyttet neve.

– Han blør fra ører, nese, øyne, munnen og det hele. Han er veldig omtåket.

Morten forsøker å få kontakt med ham, og skal til å legge mannen i stabilt sideleie for å sikre luftveiene.

Omtrent samtidig har datteren gått opp til en av de andre som slåss og ropt klart og tydelig at «nå er du nødt til å slappe av».

– Det gikk i svart, for da var jeg så bekymret for pappa og de rundt. Jeg tenkte ikke så veldig mye på meg selv, sier Emilie.

Så skjer det. Helt ut av det blå. Det som allerede er et komplett kaos, blir enda mer dramatisk. Bak Emilies rygg kommer det plutselig noen høye smell.

Det er en lyd hun kjenner igjen. Det er samme lyd som hun har hørt på skytebanen med faren.

– Det var veldig skummelt. Jeg visste ikke om han skjøt mot meg eller en annen vei, jeg hørte bare lydene.

Kulene flyr 

– Faen…nei, slutt da, tenkte jeg. Er det skudd?

Morten har helt rett. En mann står i midten av kafeen og skyter mot døren som leder til uteserveringen. Han fyrer løs mot mennene som forsvinner ut av lokalet. 

Rett ved skytteren sitter en mor og hennes syv år gamle datter.

Det er såpass mange skudd at Morten kommer ut av tellingen. En person blir truffet av flere skudd og blir alvorlig skadet. 

Emilie gjør nå som de fleste andre kafegjestene, og søker ly under et bord.

Hun husker stillheten fra alle gjestene rundt. Det er som om alle prøver å synke gjennom gulvet, mens lyden fra skuddene fyller lokalet.

Et kaos uten like følger. Flere meter skiller far og datter. Og mellom dem flyr kulene. På dette tidspunktet er det bare én ting som virkelig okkuperer Mortens tanker: «Hvordan går det med Emilie?»

– Jeg er blant annet instruktør og har selv trent folk i å stå i farlige situasjoner. Men det finnes ingenting som forbereder deg på det øyeblikket du skjønner at barnet ditt er i skuddlinjen, forklarer han.

Morten stopper opp i fortellingen. Han tar seg en slurk kaffe, mens tårene presser på. Dette er et øyeblikk han gjerne skulle vært foruten.

– Jeg blir dritredd. For Emilie, sier han, og fortsetter:

 – Jeg ser ikke på noe annet enn Emilie når han skyter. Hun er skarp for meg. Alt annet er tåkete. Hun ligger og vinker på meg, men jeg kan jo ikke...jeg kan ikke gå dit, sier Morten, før de sterke følelsene igjen gjør at han må stoppe opp.

– Hvis det hadde skjedd noe der, så hadde jeg ikke tilgitt meg selv. 

Han trekker frem alt som kunne ført til fatale konsekvenser for hvem som helst i kafeen den dagen: En utrent skytter, et ustabilt våpen og alle de harde flisene og stolpene som gjør at skuddene kan gå hvor som helst.

– Jeg så ei kule som var skutt, som lå midt på gulvet. Og så var det blod, og tomhylser. Jeg skjønner ikke at ingen andre ble skadet. Jeg fatter det ikke.

Like etter skuddene fyres av, er gjerningsmennene ute av kafeen. Morten følger etter dem et lite stykke, men snur når han kommer bak senteret. Han går tilbake til kafeen for å se etter skadde og for å få kontroll på kaoset. Da treffer han på Emilie.

– Jeg spør henne hvordan det går, og vi holder hardt rundt hverandre, sier Morten.

– Da brøt jeg ganske fort sammen, sier Emilie.

– Jeg var jo veldig redd for at det hadde skjedd noe med pappa. En ting er en slåsskamp, men det er noe annet når det er våpen innblandet og han ikke har noe på seg. Han står der med shorts, fortsetter hun.

– Det skjærer meg i hjertet 

Folk gråter og roper rundt dem. Mange  har strømmet til kafeen fra andre deler av senteret. Full av adrenalin forsøker Morten å forberede folk på at væpnet politi vil ankomme stedet og at det vil medføre høylytt roping.

Selv om han har instruert andre i å stå i nettopp slike situasjoner, spinner hodet hans i et såpass voldsomt tempo at visse ting glipper.

I samtale med operasjonssentralen blander han t-skjortefargen til skytteren og mannen som ble slått gjentatte ganger i hodet. Dermed får de feil beskrivelse av de to. 

Det er noe som fortsatt preger Morten.

– Det skjærer meg i hjertet, for det er egentlig ganske fatalt. Det kan føre til feilvurderinger og prioriteringer av politiet som kom på stedet.

Han trekker også frem hvordan han beskrev bygget og «gjorde en del ting på åstedet som er vanlig å gjøre for politiet utenfra».

– Jeg greier ikke å prosessere ting. Jeg er i dypt sjokk og veldig preget. Jeg er redd, og samtidig prøver jeg å ta skiltet mitt på alvor og hjelpe, sier han.

Likevel er det liten tvil om at Morten bidro sterkt med sin kompetanse både under og etter de dramatiske minuttene, sier assisterende enhetsleder i Oslo-politiets Enhet Øst, Sigve Bolstad.

– Den tilbakemeldingen vi har fått, er at han gjorde en eksemplarisk jobb. Vi har også fått det skriftlig, faktisk. Han har fått ros både av operasjonssentralen og operativ leder den dagen. Han har politiblikket og vet hva han skal gjøre, sier Bolstad.

I minuttene etter hendelsen sørger Morten for at vitner ikke forlater kafeen før  ytterligere politi er på plass, og informerer politiet på stedet om det han vet. Saksdokumentene forteller at første patrulje var på plass klokka 13.38; fem minutter etter at de først ble varslet.

Morten og Emilie bruker de neste timene til å snakke med de andre som var til stede.

– De eldre menneskene vil jo bare snakke og snakke. Så det ble en ganske lang runde der, men det fikk også roet ned meg, sier Emilie.

Blant dem Morten vier ekstra tid, er moren og den unge datteren, som opplevde skuddene på svært nært hold.

– Jenta sa det hadde vært hennes verste dag, og at hun hadde en hund som var 10 år gammel. Det er noe jeg husker, sier politimannen.

Kun en siktet 

I dagene som fulgte var Morten en del av den forebyggende tjenesten på senteret.

– Jeg gikk her uniformert og snakket med gamle og unge som var der den dagen. De kom tilbake med en gang, for det er på en måte vårt sted. Det er også veldig vakkert. Det var en eldre dame som sa at dette var et sted hun hadde mange minner fra, og at hun skal fortsette å kose seg der også fremover. Det er bra. Det er kult, sier Morten.

Saken ligger nå hos felles etterretning og etterforskning (FEE) i Oslo politidistrikt, og etterforskningen er fortsatt pågående. Det mangler også en vurdering fra statsadvokat og riksadvokat, før saken sannsynligvis kommer for retten på nyåret, opplyser politiadvokat Anne Cathrine Ingulstad Aga til Politiforum.

Hun forteller videre at det nå er kun én siktet i saken. Han er ikke norsk statsborger, men tidligere  utvist fra Norge. Han meldte seg selv dagen etter skytingen, sammen med sin advokat.

– Han ble utvist for en periode på to år. Denne utløp i 2023. Det er således ikke noe i veien for at han på nytt kommer til Norge etter det, sier hun i en e-post til Politiforum.

Til VG har Aga bekreftet at dette er en spansk statsborger, som var 28 år da hendelsen skjedde. Politiadvokaten vil ikke si noe om tilhørigheten til eventuelle kriminelle nettverk

Like i etterkant av skytingen ble også en mann i 30-årene, som er russisk statsborger, pågrepet og siktet for kroppsskade.

Denne siktelsen er nå frafalt.

Han har hele veien nektet straffskyld, og hans forsvarer, Robina Hussain Mesaros, uttalte til TV 2 at hennes klient mener han handlet i nødverge.

– Skremmende og uakseptabelt 

Det var patruljer fra enhet Øst som først rykket ut til Tveita-senteret denne dagen. Sigve Bolstad er tydelig på hva han tenker om at noe slikt kan skje på et kjøpesenter i Oslo en lørdag ettermiddag.

– Det er helt skremmende og totalt uakseptabelt. Det er derfor man virkelig tar det på alvor og skal snu hver eneste stein. Han sier dette ikke var varslet på noe vis:

– Det er et ryddig og veldrevent senter. Områdene rundt er preget av gode bomiljøer. Mange husker jo «Tveita-gjengen», med markante kriminelle som preget området på 1980- og 1990-tallet, men området preges ikke av det i dag, sier Bolstad.

Både han og enhetsleder John Roger Lund i Enhet Øst reagerer på den manglende responsen fra gjerningspersonene da Morten brøt inn og gjorde det klart at han er politi.

– Dette viser bare hvor målrettet noen av disse hendelsene er. Vi er overrasket over at de ikke bryr seg når en politimann legitimerer seg og ber om at hendelsen skal opphøre. Det er helt uakseptabelt og viser også noe om dem som står bak, sier Lund.

Politiforum har stilt flere spørsmål til siktedes forsvarer, men har ikke fått svar.

– En «reality check»

Når vi møter Morten, har det gått noen måneder siden den dagen i juli. Bladene faller fra trærne utenfor, og tåka ligger som et tynt lag over byen. 

Det har blitt høst og Morten og Emilie har fått det hele litt på avstand. 

– Vi har snakket om det flere ganger. Hun er en tøffing, sier Morten.

Da det stod på som verst den dagen, husker Emilie at hun så gjerne skulle ønske det ikke var akkurat hennes far som var politi og måtte gripe inn.

– Jeg tenkte det da jeg mistet oversikten over hvor han var en liten stund. Da ble jeg kjemperedd. Det var skummelt. Jeg sa det også til venninner i ettertid. «Må pappa være politi, liksom?» Så det har vært en «reality check». Det har virkelig gått opp for meg at det kan skje ting med pappa når han er på jobb. Alt ble mye mer realistisk, sier hun.

I dag er hun ikke i tvil om at faren er på riktig sted.

– Jeg vet at han elsker jobben, og han blir jo et forbilde for meg også. Jeg har også veldig lyst til å jobbe innenfor politiet. Det er en god og viktig jobb.

– Hendelsen skremte deg ikke fra å gå den veien?

– Nei, det gjorde meg bare mer motivert.

– Fordi?

– Bare det å se måten han gjorde ting på, og det at han har bygd opp motet til å trå inn når det skjer farlige situasjoner, og ikke løpe. Han velger heller å hjelpe til. Det er veldig viktig at noen har litt oversikt over det som skjer.

Med jobben som anker 

På sin vei mot å bli politi er Emilie nå i militæret. Der har hun flere ganger oppsøkt presten, blant annet for å snakke om hendelsen og mulige reaksjoner som kan komme.

– Jeg følte at jeg kom meg over det veldig fort. Noe som sikkert er både bra og dårlig, for jeg vet man kan få reaksjoner i ettertid, sier hun.

For Morten har det vært til stor hjelp å  snakke med gode kolleger.

– Det hjelper å prate og få bearbeidet ting, sier han.

Han skulle gjerne sett at prosedyren for tjenestefolk som opplever alvorlige hendelser var enda mer standardisert og satt i system.

– Det burde gå fortere å komme til bedriftshelsetjenesten, og raskt få tilbud om en samtale med psykolog for eksempel. Det bør skje uten at du ringer selv.

Selv har han valgt å ikke sykemelde seg.

– Det har vært deilig å ha jobben som  et slags anker. Men jeg har bedt kollegaene mine si ifra om jeg tar noen rare vurderinger eller kjører utrykning på en usikker måte, sier Morten og smiler.

Hva som kunne skjedd med datteren, preger ham fortsatt. I en lang politikarriere har han opplevd mye, deriblant å bli truet med kniv eller fulgt etter på fritiden av kriminelle.

– Nå kunne det gått gærent med dattera mi. Akkurat det er tøft å tenke på.

Han håper Emilie slipper å vitne, men regner med at det ønsket ikke blir oppfylt.

Uansett hva som skjer videre, har denne hendelsen også brakt med seg noe fint.

– Vi har alltid hatt et veldig sterkt bånd, men jeg føler det bare blir sterkere og sterkere. Vi sender masse meldinger og snakker på kvelden. Det setter jeg veldig pris på. Det var mange færre meldinger som ble sendt for ett år siden. Da var det ikke like mye «glad i deg» som det er nå. Jeg innså hvor fort ting kan endre seg. At man kan miste noen når man opplever noe sånt, sier Emilie.