MINSTEKRAV: Når problemet med uønsket seksuell oppmerksomhet først er så framtredende som det er,
bør minstekravet være gode varslingsrutiner og en verdig oppfølging, skriver innleggsforfatteren.
Bildet er et illustrasjonsfoto tatt i en annen sammenheng.
Foto: Pernille Ingebrigtsen
STUDENTROPET
Uønsket seksuell oppmerksomhet
Det er mange aspekter som må drøftes og holdninger som må endres for å redusere uønsket seksuell oppmerksomhet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Som ny student på Politihøgskolen ble man møtt med plakater
hengende på skolen om å «være modig», å «vise respekt» og å «si ifra» om uønsket
atferd.
I løpet av oppstartsuka i august hadde vi egne timer satt av til å
snakke om hvordan man kan si ifra dersom man opplever uønsket seksuell oppmerksomhet,
og hvordan man skal være gode medstudenter.
Dette ga en opplevelse av at skolen
er en trygg arena med høy takhøyde for å varsle, og en nulltoleranse for slik
atferd.
Da er det skummelt å forberede seg på et år i praksis og et
videre yrkesliv i etaten, når undersøkelser og statistikk tyder på at denne
tryggheten ikke nødvendigvis er å finne utenfor skolen. Selv forbundsleder i
Politiets Fellesforbund, Unn Alma Skatvold, har gått ut med et vedtak som
anbefaler medlemmer om å avstå fra å varsle. Ikke fordi man ønsker at folk
tier, men fordi den psykiske og fysiske belastningen for den som varsler blir
for stor.
Det kan tyde på at studenter og ansatte ikke nødvendigvis er redde
for å si ifra, men at oppfølgingen man får etter å ha varslet ikke strekker
til.
Da råder frykten for å ikke bli trodd, å bli utestengt i det sosiale miljøet, og i verste fall måtte bytte jobb på grunn av utfallet av varslingen.
Da råder frykten for å ikke bli trodd, å bli utestengt i det sosiale
miljøet, og i verste fall måtte bytte jobb på grunn av utfallet av varslingen.
Dette ser man også i arbeidsmiljøundersøkelsen som ble
gjennomført i mars i år.
Der opplyser 30 prosent av de som har meldt ifra om
uønsket seksuell oppmerksomhet at denne varslingen i liten eller svært liten
grad blir fulgt opp på en ordentlig måte.
Her er det også forskjell på kjønnene, og ser man bare på
menn, øker tallet til 41 prosent. Dette er triste tall når det i samme
undersøkelse vises til at «medarbeidere som opplever å ha fått god oppfølging
etter å ha sagt ifra om uønsket seksuell oppmerksomhet opplever i stor grad at
atferden opphører».
At de ansatte føler seg trygge og ivaretatt på jobb bør være en av de viktigste prioritetene på en arbeidsplass.
Som en ny student og en framtidig jobbsøker, håper jeg på en
endring i dette. At de ansatte føler seg trygge og ivaretatt på jobb bør være
en av de viktigste prioritetene på en arbeidsplass. Det er godt å se at det
blir gjort undersøkelser og at ulike grupper innad i politiet jobber for en
endring på dette området, men det er fortsatt en lang vei å gå og en stor
debatt å ta.
Det er mange aspekter som må drøftes og holdninger som må
endres for å redusere uønsket seksuell oppmerksomhet. Men når problemet først
er så framtredende som det er, bør minstekravet være gode varslingsruter og en
verdig oppfølging.