Norges Lover
Norges Lover

POLITIJUSS:

Sikkerhetsklarering – fortsatt en trussel mot rettssikkerheten

Vi har i tidligere artikler tatt opp sikkerhetsklarering som et generelt rettssikkerhetsproblem. Dette har utviklet seg til det verre.

Publisert

I mange saker har avslag på klarering den samme, skjematiske begrunnelsen: Personene har «tilknytning til en annen stat», gjerne gjennom en mor, far, besteforeldre, kjæreste eller ektefelle, med opprinnelse fra et annet land.

Klareringsmyndighetens «konkrete» begrunnelse er at tilknytningen har potensiale i seg til at personen selv, eller personens nærstående, kan utsettes for trusler som kan føre til press mot den som søker om sikkerhetsklarering. Begrunnelsene stopper med dette og er like fra sak til sak. Vurderingen er blitt så skjematisk at det i realiteten automatisk hindrer personer med tilknytning til visse stater å arbeide i stillinger som krever sikkerhetsklarering.

Denne praksisen er ikke i tråd med riktig lovforståelse. Loven forutsetter en individuell vurdering av sikkerhetsmessig egnethet. Det betyr at klareringsmyndigheten skulle stilt følgende spørsmål: Dersom tilknytningen innebærer at noen kan utsettes for press eller trusler, hvordan er det sannsynlig at personen ville agert? Er det noe som gir indikasjon på at vedkommende ikke lojalt ville ha rapport om forholdet? Har vedkommende tidligere håndtert sikkerhetsgradert informasjon på en tvilsom måte?

Først når slike spørsmål er besvart har klareringsmyndigheten vurdert sakene i tråd med lovgivers forventning.

Det kan selvsagt være forhold i enkeltsaker som gjør det legitimt å avslå en søknad om sikkerhetsklarering. Vår oppfatning er imidlertid at klareringsmyndighetene har en så skjematisk tilnærming, at det representerer et betydelig rettssikkerhetsproblem.

Minst like utfordrende for rettsikkerheten er den svært lange saksbehandlingstiden hos klareringsmyndighetene, Sivil klareringsmyndighet. Hos klageinstansen, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, er den enda lenger. Samlet sett kan det ta flere år før det foreligger en endelig avgjørelse.

Før det foreligger en endelig avgjørelse har arbeidsgiver ikke saklig grunn til å si opp arbeidstakeren. Men arbeidstakeren kan heller ikke arbeide i stillinger som gjør at vedkommende skal ha tilgang på sikkerhetsgradert informasjon og er også forhindret fra å søke på andre stillinger som krever sikkerhetsklarering.

En midlertidig omplassering til en stilling som ikke krever sikkerhetsklarering er i noen tilfeller en mulighet. Det er imidlertid flere arbeidsplasser hvor alle relevante stillinger krever sikkerhetsklarering. Det er flere eksempler på at arbeidstakeren i et slikt tilfelle blir pålagt arbeidsfritak, riktignok med full lønn. Med den lange saksbehandlingstiden kan ansatte i noen tilfeller ende opp med å heve lønn i flere år uten å arbeide.

En slik påtvungen arbeidsfri har arbeidsgiver etter vår oppfatning ikke rettslig grunnlag for å pålegge arbeidstakeren. Det er heller ikke en hensiktsmessig løsning, aller minst for arbeidstakeren. Tilbakekall eller bortfall av sikkerhetsklarering – slik det er praktisert – kan ha helt uskyldige årsaker, som ikke på noen måte utgjør kritikkverdige forhold hos en enkeltperson. For arbeidstakeren er uvissheten om man har en jobb når den endelige avgjørelsen faller, fraværet fra en kollegial arbeidsplass, og spekulasjonene en stor belastning.

Dersom klareringsmyndighetens endelige avgjørelse er at sikkerhetsklareringen ikke skal innvilges eller tilbakekalles settes det gjerne en karantenetid. Denne kan være opptil 5 år. For personer med spesialiserte utdanninger kan det medføre at all utdanning, og yrkeserfaring er bortkastet. Bortfallet av klarering blir i realiteten et yrkesforbud.

Klareringsmyndighetenes rettsanvendelse og saksbehandling må derfor gjøres til gjenstand for en offentlig og grundig gjennomgang og revisjon.