POLITIHUMOR

Et ullent oppdrag

Vi skjønte at vedkommende ikke ville bli med frivillig uansett hvor mye vi godsnakket eller forsøkte med tydelig ordregiving. Frekkasen forsøkte til og med å stikke av gjennom en hekk!

Publisert Sist oppdatert

I 1993 var jeg politistudent i praksis ved Furnes lensmannskontor. Som praksisveileder hadde jeg lensmannsbetjent Ole Martin Mortvedt, et navn flere av dere sikkert drar kjensel på, som redaktør for Politiforum i en mannsalder.

I desember 1993 kunne man lese følgende overskrift i Ringsaker Blad: «Politihøgskolestudent skallet ned». Det var da voldsomt, tenker du. Å ja, det var ikke noe gøy å komme i avisa med en slik overskrift.

Hendelsen skjedde en desemberkveld. Det var kaldt ute, og snøen hadde lagt seg i Brumunddal. Jeg og Ole Martin hadde reservetjeneste med hjemmevakt.

Som ivrig student satt jeg bare og ventet på at Ole Martin skulle ringe. Kjeledressen hang klar i gangen. Endelig ringte mobilen.

«Møt på lensmannskontoret med en gang», var meldingen fra Ole Martin. Det var noe som hastet. Kjeldressen kom på i en fart og jeg møtte «klar til strid» på lensmannskontoret.

Vi hadde et kort møte før oppdraget ble iverksatt. Meldingen var litt ullen, men vi fikk vite at det var skapt utallige trafikkfarlige situasjoner i Brumunddal sentrum av en løsgjenger som nesten var påkjørt flere ganger. Ordren fra veileder Mortvedt var klar. Vedkommende måtte for enhver pris pågripes snarest, og som student skulle jeg få en ledende rolle i oppdraget.

Vi igangsatte søk i sentrum, og etter møysommelig leting endte jakten opp i en hage hvor rømlingen forsøkte å stikke seg unna. På Politihøgskolen hadde vi lært en del om å skape dialog, men det ble raskt klart at teorien fra skolen ikke lot seg omsette i praktisk politiarbeid på dette oppdraget. Vi skjønte at vedkommende ikke ville bli med frivillig uansett hvor mye vi godsnakket eller forsøkte med tydelig ordregiving. Frekkasen forsøkte til og med å stikke av gjennom en hekk!

For å beholde initiativet over situasjonen, heiv vi oss resolutt over løsgjengeren, og det oppsto et skikkelig basketak. Alle knepene jeg hadde lært i faget arrestasjonsteknikk ble tatt i bruk. I og med at jeg var tildelt en ledende rolle, gikk jeg tett på. Mens jeg koblet armene rundt brystkassa på synderen, satte hun inn en litt uventet springskalle som selvsagt traff meg i leppa så det sang. Men vi var to og hun var en, så vi fikk til slutt kontroll. Verandaleppa som vokste frem var vanskelig å skjule, og påkalte dessverre en del oppmerksomhet inne på lensmannskontoret dagen etter.

Jeg innrømmer at det var litt flaut å være student og møte på kontoret dagen etter med sprukken og hoven leppe. Det ble ikke bedre da jeg passerte kontorene til mine kollegaer på vei til spiserommet. Det ble gjentatte ganger utstøtt «bæææ»-lyder når jeg passerte. De hadde fått med seg at løsgjengeren vi hadde pågrepet kvelden i forveien var ei rømt søye - altså en hunnsau.

Bonden var for øvrig storfornøyd med å få tilbake rømlingen uten videre forføyning. At Ole Martin velvillig hadde gitt historien til lokalavisa bidro ikke til sinnets munterhet hos meg, selv om det var flere som nok breket litt for seg selv. 28 år senere blir jeg fremdeles minnet på historien.