«Fra full rull(e) til full krise»

Historien jeg skal fortelle fant sted for mange år siden. Jeg jobbet som hundefører i Sarpsborg, og hadde på denne tida en nesten 60 kilo tung schæfer som lød navnet Kazan. 

Denne dagen skulle jeg og Kazan ta turen over fjellet for å delta på NM i politihund i Bergen, sammen med fire andre hundeførere fra Østfold politihundelag.

Vi samlet oss opp i fire politibiler, og avtalen var å møtes i Moss. Det tok litt tid før sistemann ankom, og vi andre brukte ventetida til å hamstre opp med godteri til kjøreturen. Deretter tok vi ferga over til Horten og kjørte videre i retning Kongsberg.

Turen til Bergen er lang, men godtesuget var sterkt, og på vei oppover langs Numedalslågen hadde jeg allerede langet innpå en hel pakke med lakrisbåter. 

I etterpåklokskapens lys var kanskje ikke det et sjakktrekk. 

Etter hvert som kilometrene forsvant bak oss, merket jeg lakrisens virkning. Jeg begynte rett og slett å bli jævlig dårlig i magen.

Det var ingen vei utenom – jeg måtte stoppe, og ga beskjed over sambandet at de andre bare måtte kjøre videre mens jeg fant meg et sted for å gjøre mitt fornødne. Det viste seg imidlertid vanskelig å finne et toalett, og jeg endte opp med å svinge av til venstre ned mot elva.

Jeg tenkte jeg like godt kunne lufte bikkja med det samme, og slapp ut Kazan mens jeg satte meg til rette i lyngen med en mage som var i ferd med å bli kritisk dårlig.

Av erfaring hadde jeg alltid dopapir tilgjengelig i politibilen. Så også denne gangen. Rullen lå ved siden av meg der jeg satt ved bredden av Lågen og dreit, mens Kazan gjorde fra seg like ved.

Det var bikkja som gjorde seg ferdig først, og i et utslag av glede og entusiasme skjedde det som ikke skulle skje: Kazan sparket til dorullen slik at den forsvant nedover skråninga mot elva.

Nå skulle man tro at gode råd var dyre, men jeg hadde god dressur på bikkja, og var ikke nevneverdig panikkslagen. Kazan var god på apport, og adlød umiddelbart da jeg sendte ham av gårde for å hente dorullen.

Det jeg imidlertid ikke hadde tenkt på, var at bikkja synes dette var jævlig gøy. Kazan tok dorullen i kjeften og begynte å riste den fram og tilbake, med det resultat at den ble revet i fillebiter. Da var det ikke så mye hjelp i den.

Uten dopapir var det ikke så mye annet å gjøre enn å bruke lyngen til å tørke seg bak med. Jeg skyndte meg etter de andre med ræva full av mose, og det kjørte jeg med hele veien til Bergen.

Det hører med til historien at jeg gjorde det ganske bra under NM, men skadet meg under en øvelse og måtte fly hjem. I all elendighet resulterte det i at jeg måtte slutte som hundefører. Så det var mye som skjedde på den turen der.