Politihumor
«Rask bonde i lav høyde»
En sommerdag skulle vi avholde radarkontroll, etter at lensmannen hadde mottatt klager på råkjøring i en av de mer spredte bebyggelsene i bygda
Dette er en historie fra politiets hverdag. Innholdet står for forfatterens regning.
Jeg startet min politikarriere i 1984 som sommervikar på Skiptvet lensmannskontor i Indre Østfold. Dette var en typisk bondebygd med spredt bebyggelse, og lensmannsbetjenten var Kay Wammer, som mange vil huske godt.
En dag denne sommeren skulle vi avholde radarkontroll, etter at lensmannen hadde mottatt klager på råkjøring i en av de mer spredte bebyggelsene i bygda.
Tidlig på morgenen en varm og fin sommerdag rykket vi ut til grenda Langli, langs veien mellom Skiptvet og Spydeberg. Der er det noen rette strekninger som ofte ble brukt til å teste bilene litt.
Radarkontroller var ikke noen favoritt for Wammer, så vi hadde funnet et sted med mindre sjanse for «papirarbeid».
Radarkontroller var ikke noen favoritt for Wammer, så vi hadde funnet et sted med mindre sjanse for «papirarbeid».
Da vi var i ferd med å rigge oss til i en 60 km/t-sone, kom det imidlertid en noe sliten VW-boble rullende. Ut av bilen steg en eldre kar, som så ut og luktet som han kom rett fra fjøset.
Fremtoningen på bonden var ganske spesiell. Han var som en Kjell Aukrust-figur; skjeggete og med en blanding av tannstubber og skråtobakk i munnen, kledd i blå kjeledress med lange slagstøvler og Massey Ferguson-caps uten skyggebrem.
Gubben lurte på om vi skulle ha fartskontroll. Vi så ingen vits i å benekte det, og bekreftet hans mistanker. Han spurte om han kunne få lov å teste speedometeret på bilen sin.
Både jeg og «Wammer’n» tenkte at han ville sjekke om speedometeret viste riktig, noe vi syntes gubben kunne få lov til. Uten noen videre avtaler dro gubben og bobla av gårde.
Etter en kort stund hørte vi en voldsom rusing, og brått kom en boble i lav høyde mot radarposten.
Etter en kort stund hørte vi en voldsom rusing, og brått kom en boble i lav høyde mot radarposten. Den dundret forbi i 118 km/t…
Vi ble relativt overrasket, kan man si. Ikke minst da gubben kom tilbake og spurte:
«Gikk det fort?»
Vi ble etter hvert ganske lattermilde da vi skjønte hva som hadde skjedd. Vi hadde jo ikke gitt noen klare begrensninger, og følte oss litt usikre på hvordan vi skulle reagere.
Jeg mener vi landet på en muntlig irettesettelse, og sånn sett slapp han billig unna. Men han hadde tross alt gitt oss en morsom historie…
