Fortrinnsrett og ventelønn
Å miste jobben anses av de fleste som dramatisk, polititjenestemenn inkludert. Man mister sitt levebrød og mange vil ha problemer med å betjene gjeld og løpende utgifter.
Lovgiver har tatt konsekvensene av dette og etablert fortrinnsrett til ny stilling og ventelønn til ny stilling tilbys, dersom vilkårene for dette er oppfylt. Men hva skal egentlig til for å utløse fortrinnsrett til stilling, og når har man krav på ventelønn?
Fortrinnsrett til stilling på tjenestemannslovens område er todelt: den interne og den eksterne fortrinnsretten, og fremgår henholdsvis av tjenestemannsloven (tjml) § 13 nr 1 og nr 2. Formålet med bestemmelsen er å bidra til et effektivt stillingsvern.
Den interne fortrinnsretten
Denne fortrinnsretten utgjør i realiteten arbeidsgiverens omplasseringspliktføroppsigelse. Bestemmelsen tvinger arbeidsgiveren til å foreta en vurdering av om det finnes andre stillinger i virksomheten som kan tilbys tjenestemannen i stedet for å meddele oppsigelse. Med «virksomheten» menes for politiets del politi- og lensmannsetaten, og altså ikke bare selve politidistriktet den enkelte har sitt arbeidssted i.
For at intern fortrinnsrett skal utløses, må ett av følgende alternative vilkår være oppfylt: Stillingen er blitt inndratt eller arbeidet er falt bort, jf. bokstav a, vedkommende er på grunn av sykdom varig uskikket til forsvarlig å utføre tjeneste, jf. bokstav b, eller: Tjenestemannen har ikke lenger de kvalifikasjonene som er nødvendige eller foreskrevet for stillingen, jf. bokstav c.
Fortrinnsretten gjelder dessuten bare der tjenestemannen har de nødvendige faglige og personlige kvalifikasjonene for stillingen. Eksempelvis kan en politibetjent 1 som vil få inndratt sin stilling som følge av arbeidsbortfall neppe kreve fortrinnsrett til ledig politimesterstilling. Her vil manglende kvalifikasjoner hindre fortrinnsretten.
Det blir kun tale om intern fortrinnsrett til stilling for en tjenestemann som har vært tilsatt sammenhengende i minst ett år. Finnes det omplasseringsmuligheter i virksomheten, har arbeidsgiveren ikke saklig grunn for oppsigelse, med mindre tjenestemannen selv avslår tilbudet eller forholder seg passiv til det.
Den eksterne fortrinnsretten
Dersom det ikke foreligger omplasseringsmuligheter, og oppsigelse således er uunngåelig, opphører den interne fortrinnsretten, og den «eksterne fortrinnsretten» inntrer. Ekstern fortrinnsrett utløses imidlertid kun for tjenestemenn som har vært fast ansatt sammenhengende i to år, eller midlertidig sammenhengende ansatt i fire år. Også ekstern fortrinnsrett er betinget av at det foreligger en oppsigelsessituasjon hvor bakgrunnen for oppsigelse er en av de grunnene nevnt i bokstav a-c.
I motsetning til den interne fortrinnsretten, må tjenestemannen her selv ta initiativ ved å søke på ledige stillinger og kreve fortrinnsrett til disse. Bestemmelsens uttrykk «skal […] tilbys» må derfor ikke tas bokstavelig. Videre gjelder den eksterne fortrinnsretteni staten, og altså ikke bare den virksomheten – etaten – den enkelte tjenestemann hadde sitt ansettelsesforhold i. Den eksterne fortrinnsretten gjelder likevel bare dersom tjenestemannen har de nødvendige faglige og personlige kvalifikasjonene for stillingen.
Ventelønn
Dersom en tjenestemann blir sagt opp, og det vil være vanskelig å kunne skaffe ham «høvelig arbeid», jf. § 13 sjette ledd, og det ikke foreligger krav på pensjon,kanhan ha krav på ventelønn. Ventelønn gis likevel ikke til fast tjenestemann som har mindre enn to års sammenhengende tjeneste, eller mindre enn fire års sammenhengende midlertidig tjeneste. Vedkommende må videre være meldt til NAV som reell arbeidssøker.
Utgangspunktet er at ventelønnkangis, dersom disse vilkårene er oppfylt. Den enkelte har derfor ikkerettskravpå ventelønn hvis vilkårene er oppfylt. Det er NAV som utøver skjønnsvurderingen, og dersom ventelønnen blir innvilget, skal den vanligvis vurderes hvert år. Størrelsen på ventelønnen er regulert i forskrift, og utgjør inntil 66 prosent av stillingens lønn.
