DEBATTINNLEGG

Hvorfor skal disse forskerne absolutt mene så mye?

Politihøgskolens ledelse svarer ikke for hva de fagansatte uttaler seg om, og verken kan eller vil be dem tie.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

2021 var året da regjeringen foreslo for Stortinget å avkriminalisere besittelse og bruk av små kvanta narkotika. Ansatte i politiet og påtalemyndigheten har engasjert seg på begge sider av debatten. Som kjent falt forslaget i Stortinget.

Under Helse- og omsorgskomiteens høring i Stortinget møtte blant annet en professor fra Politihøgskolen og en professor fra Universitetet i Bergen. Erfarne stortingsrepresentanter spurte hvem de egentlig representerte – sine institusjoner eller seg selv?

Hvem snakker fagansatte på vegne av?

Spørsmålet vitner om at kunnskapen om akademisk frihet ikke er så utbredt som man skulle tro. Kanskje kan også ansatte i politietaten stusse: har rektor ingen kontroll på sine forskere? Bør ikke Politihøgskolen ha én stemme i viktige saker? Og bør ansatte ved Politihøgskolen uttale seg om hva politiet kan eller ikke kan gjøre? Hvilken side er forskerne på, egentlig?

Fagansatte uttaler seg ikke på vegne av Politihøgskolen, men på grunnlag av sin fagkunnskap. Noen ansatte ved Politihøgskolen støtter rusreformen, andre gjør det ikke. Politihøgskolens høringssvar inneholdt to uttalelser fra forskjellige grupper av fagansatte, som så ulikt på spørsmålet om reformen burde vedtas.

Politihøgskolens ledelse svarer ikke for hva de fagansatte uttaler seg om, og verken kan eller vil be dem tie. De fagansatte har rett til å formidle sine synspunkter i tråd med hva de er kommet til gjennom faglig arbeid. Det er dette som kalles faglig – eller akademisk – frihet. Reglene er fastsatt i universitets- og høyskoleloven § 1-5 og gjelder like mye for fagansatte ved Politihøgskolen som for ansatte ved andre universiteter og høyskoler.

Hvorfor har vi faglig frihet?

Politihøgskolen skal sørge for forskning og undervisning på høyt internasjonalt nivå, og skal formidle kunnskap om virksomheten og vitenskapelige resultater til allmennheten. Den faglige friheten er ikke et frynsegode for fjerne forskere. Den er et virkemiddel for sannhetssøken og å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale. Akademisk frihet er altså ikke til for de fagansattes skyld, men for samfunnets skyld.

Formidling er å gi noe tilbake til samfunnet. Det gjelder både kunnskap om hvordan tingene er, og hvordan man mener tingene bør være. Ingen har monopol på den endelige sannhet. Men et opplyst offentlig ordskifte kan gjøre oss alle litt klokere, enten vi er enige eller uenige med siste taler.

Dersom de fagansatte ved Politihøgskolen bare uttalte seg om spørsmål som alle i politiet var enige om, ville de svikte sin oppgave. Kunnskapen utvikles når etablerte synspunktet blir utfordret. Det er klart at de fagansatte også skal uttale seg i saker der de finner grunnlag for å forsvare politiets praksis. Men uten rom for å kritisere, gir ros ingen mening.

Den faglige friheten er tett forbundet med den alminnelige ytringsfriheten som vi alle har. Det er viktig at både fagansatte ved Politihøgskolen og andre ansatte i politietaten bruker sin fagkunnskap til å delta i debatten om sentrale samfunnsspørsmål. Ytringsfriheten har vide rammer, og den bør brukes.

Hva med politikken, da?

Så kan man spørre: hva med politikken? Bør ikke fagfolk holde seg unna den? Tja. Er det politikerne som eier politikken? «Politiker» betyr folkevalgt. Også fagansatte ved universiteter og høyskoler er folk, og demokratiet utøves ikke bare på valgdagen. Det samme gjelder selvsagt for andre ansatte i politietaten: Det er viktig og riktig at de bruker sin ytringsfrihet enten de er enige eller uenige med den sittende regjering.

Det er ikke noe galt i å diskutere politiske spørsmål fra et faglig ståsted. Det må man nesten gjøre dersom man vil forandre noe – eller argumentere mot forandring. Det avgjørende er at man formidler den kunnskapen man kan stå inne for, uten å skjele til hvilke partier som slutter seg til synspunktene. Selv har jeg opplevd at mine faglige arbeider har fått tilslutning både fra partier jeg ellers sympatiserer med, og fra partier som aldri har fått min stemme. Det er jeg fornøyd med: Jeg er ikke ute etter å støtte bestemte partier, men å reise rettspolitiske spørsmål som kan føre til endringer.

Mening bør møtes med mening

Hva skal man så gjøre hvis en fagansatt ved Politihøgskolen ytrer seg om noe man er uenig i? Hva om man mener at den fagansatte ikke har greie på det han eller hun snakker om, og ikke bidrar til å opplyse, men forvirre den offentlige samtalen? Har ikke fagansatte også et ytringsansvar til å tie når man burde?

Det hender jeg blir bedt om en kommentar fra mediene om noe jeg skjønner ligger utenfor mitt felt. Da utøver jeg mitt ytringsansvar ved å henvise til en som vet mer om spørsmålet. Men om jeg skulle uttale meg om noe jeg ikke har god nok greie på, er ikke dét en sak for Politihøgskolens ledelse. Om rektor – hypotetisk sett – skulle kalle meg inn til en samtale, er det ingen som blir mer opplyst av det. Svarer noen derimot med et innlegg som forklarer hvorfor jeg tar feil, kan både jeg og andre lære noe nytt.

Det beste man kan gjøre hvis man er uenig, er å svare saklig i den offentlige debatten. Slik kan vi alle bli litt klokere.

LES OGSÅ: Ingen motsetning mellom autonomi og samhandling