I Politiforum 1. mars tok vi til motmæle mot professorene Torgersens og Boes mange påstander (24. februar) om at ansatte ved Politihøgskolen blant annet frykter innholdet i andres forskning, samt å bli styrt. Den 11. mars svarer de, sammen med professor Herner Sæverot, i liten grad på innholdet i våre motforestillinger til deres påstander. Deres karakteristikker av våre motiver skal vi her la ligge.

Universiteter og høyskolers lovfestede autonomi er ikke et frynsegode. Autonomi og faglig frihet er et middel for å sikre høy kvalitet. Autonomi er dermed ikke et privilegium for de få, men til nytte for de mange.

Styringen av Politihøgskolen ble utredet av et bredt sammensatt utvalg i 2014. Utvalget konkluderte med at Politihøgskolen fortsatt burde ha et styre etter mønster av universitets- og høyskoleloven – ikke for å stå alene, men for å sikre autonomi, faglig frihet og høy kvalitet.

LES OGSÅ: Uklare motiver rundt autonomidiskursen

Sikre høy kvalitet

Vi er enige i at samfunnet legger rammer for høyere utdanning, politiutdanningen inkludert. Vi mener at autonomi og faglig frihet, som et middel for å oppnå kvalitet på utdanning og forskning, om enn er enda mer viktig når man utdanner de som skal håndheve statens voldsmonopol.

Samtidig som Justis- og beredskapsdepartementet høsten 2019 grep inn i styrets autonomi uten nærmere drøftelse, avstod Kunnskapsdepartementet av prinsipielle grunner fra å overstyre Nord universitets beslutning om å nedlegge virksomheten på Nesna. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité behandler for tiden en sak om dette. Så sent som 23. desember 2020 fastholdt Forsknings- og høyere utdanningsministeren:

«Styret har ansvar for at virksomheten er hensiktsmessig organisert, inkludert hvilke studiesteder og campuser som skal tilby hvilke utdanninger og ha hvilke fagmiljøer.»

Etter vår oppfatning bør ikke Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet innta to prinsipielt forskjellige standpunkter til samme spørsmål om styrets autonomi. Målet er det samme, å sikre høy kvalitet på undervisning og forskning.

LES OGSÅ: Faktasjekk om politiforskning, politiutdanning og faglig autonomi ved Politihøgskolen

«Juridisk tekstanalyse»

Torgersen, Boe og Sæverot avfeier henvisning til rettsregler med at «Høyere utdanning må sees i en kontekst, ikke bare ut i fra lovtekster.» Nå er det faktisk slik at lover vedtas etter en bred debatt der spørsmålene ses i kontekst. Stortingets lovvedtak om universiteters og høyskolers autonomi er truffet etter en totalvurdering av kryssende hensyn.

Det er videre opp til Stortinget å endre reglene dersom man mener de ikke er hensiktsmessige. De gjeldende reglene om styrets ansvar i universitets- og høyskoleloven er for øvrig foreslått videreført i forslag til ny lov (NOU 2020: 3).

Autonomi er ikke til hinder for god samhandling

Vi blir tillagt en mening om at vi, ved å hevde noe annet enn de tre professorene selv, fremviser et ensidig syn på vår egen fortreffelighet og virksomhet. «Åpen samhandling blir dermed umulig», er de tre professorenes dom. Vi samarbeider imidlertid godt med en rekke fagmiljøer om både undervisning og forskning. Det er fristende å spørre om de tre professorene mener at deres egne institusjoner samhandler dårligere med andre fordi deres styrer har den autonomien som vi argumenterer for at også Politihøgskolen har.

LES OGSÅ: Stortinget ber regjeringen starte planleggingen av ny politihøgskole