Kronikk
«Vi ser Forsvaret, men ser vi politiet?»
Totalforsvaret starter ikke når Forsvaret mobiliserer. Det starter når den lokale politipatruljen mottar det første oppdraget.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
En alvorlig trafikkulykke på E6. En voldshendelse i et bysentrum. En person i psykisk krise. En trussel mot kritisk infrastruktur.
Dette er svært ulike hendelser. Likevel er mønsteret ofte det samme: En politipatrulje blir sendt til stedet.
Som leder for operativ patruljetjeneste har jeg sett hvordan politiet daglig må skape den første kontrollen når situasjoner utvikler seg.
Enten årsaken er kriminalitet, ulykker eller hendelser med betydning for samfunnssikkerheten, er det ofte politiet som møter utfordringen før andre aktører kommer til.
Dramatisk endring
Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har endret seg dramatisk. Krigen i Ukraina, økt etterretningsaktivitet, hybride trusler og sabotasje mot kritisk infrastruktur har med rette ført til en historisk satsing på Forsvaret.
Den samme virkeligheten ser ikke ut til å ha fått tilsvarende oppmerksomhet når vi diskuterer politiets operative rolle i totalforsvaret.
Det er nødvendig, riktig og bredt politisk forankret.
Men den samme virkeligheten ser ikke ut til å ha fått tilsvarende oppmerksomhet når vi diskuterer politiets operative rolle i totalforsvaret.
Når politikere beskriver Norges beredskap, handler det ofte om kampfly, ubåter, luftvern og forsvarsinvesteringer. Langt sjeldnere snakker man om den etaten som i de fleste tilfeller vil være først på stedet når en hendelse oppstår på norsk jord.
Ved sabotasje, påvirkningsoperasjoner, trusler mot kritisk infrastruktur eller andre hybride hendelser vil det som regel være politiet, ikke Forsvaret, som møter situasjonen først.
Flere og mer komplekse
Samtidig får vi stadig høre at politiet har fått historisk høye bevilgninger. Regjeringen har vist til at politiets driftsbudsjett er økt med om lag 31 prosent siden 2021. Men i et skriftlig svar til Stortinget, er det samtidig presisert at dette er en nominell økning.
Omregnet til 2026-kroner er den reelle økningen 6,2 prosent.
Politiets ressursanalyse for 2025 viser også at politidekningen endte på 2,02 politiårsverk per 1000 innbyggere ved utgangen av året. Ser man bare på politidistriktene, var tallet 1,81.
På papiret fremstår dette som en satsing. Spørsmålet er hvorfor så mange i førstelinjen opplever at den operative kapasiteten fortsatt er under press.
Det skyldes ikke nødvendigvis mangel på ressurser alene, men at oppgavene er blitt flere, mer komplekse og mer ressurskrevende. Når oppgaveveksten overstiger kapasitetsveksten, blir resultatet at den operative hverdagen oppleves like presset, eller mer presset, enn før.
For dem som står i førstelinjen måles ikke satsing i budsjettdokumenter.
Antall patruljer og kollegaer
For dem som står i førstelinjen måles ikke satsing i budsjettdokumenter. Den måles i antall patruljer på vakt, tilgjengelige kollegaer og muligheten til å løse oppdrag og hjelpe befolkningen uten at beredskapen svekkes andre steder.
Konsekvensene merkes ute i tjenesten. En operativ kapasitet som mange steder allerede oppleves som knapp, skal håndtere flere oppdrag, større kompleksitet, store geografiske områder og et mer krevende trusselbilde.
Belastningen på ansatte øker. Når ansatte søker seg bort, enten til andre deler av etaten eller ut av politiet, mister førstelinjen erfaring som det tar tid å bygge opp igjen.
Det er et faresignal som fortjener større oppmerksomhet enn det får i dag.
Problemet er summen
Samtidig som politiet forventes å spille en stadig viktigere rolle i totalforsvaret, bindes betydelige operative ressurser opp i oppgaver som ligger i skjæringspunktet mellom helse, omsorg og ordenstjeneste.
Politiet fyller i økende grad oppgaver som oppstår når andre deler av velferdsstaten ikke strekker til.
Politiet fyller i økende grad oppgaver som oppstår når andre deler av velferdsstaten ikke strekker til.
Oppgavene er viktige, men de er også ressurskrevende. Problemet er summen.
Det illustrerer hvor krevende det er å styrke samfunnets førstelinje uten samtidig å diskutere hva som faktisk skal være politiets kjerneoppdrag.
Derfor må politiets operative grunnberedskap vurderes som en del av den sikkerhetspolitiske satsingen, ikke som et ordinært driftsspørsmål i et presset politibudsjett.
Små hendelser
De siste årene har Europa opplevd sabotasje mot energiinfrastruktur, kabelbrudd i havområder, GPS-forstyrrelser og økt aktivitet rettet mot samfunnskritiske virksomheter.
Slike hendelser starter ikke som militære operasjoner. De starter som hendelser som må oppdages, forstås og håndteres av sivile myndigheter.
Mye av den offentlige debatten fremstår som om Norges sikkerhet først og fremst avgjøres av Forsvarets evne til å møte en militær konflikt.
Likevel fremstår mye av den offentlige debatten som om Norges sikkerhet først og fremst avgjøres av Forsvarets evne til å møte en militær konflikt.
Det er en for snever forståelse av moderne beredskap.
Totalforsvaret starter ikke når Forsvaret mobiliserer. Det starter når den lokale patruljen mottar det første oppdraget.
Totalforsvar i ubalanse
Ingen bestrider behovet for å styrke Forsvaret. Tvert imot. Men et robust totalforsvar handler ikke bare om militær slagkraft. Det handler også om evnen til å forebygge, avdekke og håndtere hendelser i fredstid og i gråsonen mellom fred og konflikt.
Derfor er det grunn til å stille et enkelt spørsmål:
Har den politiske forståelsen av den sikkerhetspolitiske situasjonen fått de samme konsekvensene for politiet som for Forsvaret?
Hvis svaret er nei, står vi i fare for å bygge et totalforsvar i ubalanse.
Hvis svaret er nei, står vi i fare for å bygge et totalforsvar i ubalanse. Vi investerer betydelige summer i å møte morgendagens trusler, samtidig som den sivile beredskapen som skal håndtere de første tegnene på nettopp disse truslene, presses stadig hardere.
Gråsone mellom fred og krig
Men dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen virkelig er så alvorlig som norske myndigheter legger til grunn, er det vanskelig å forstå hvorfor ikke den samme erkjennelsen i større grad gjenspeiles i synet på politiets rolle.
Vi har forstått at Forsvaret må rustes for en ny tid. Spørsmålet er om vi har forstått at politiet må gjøre det samme.
For den neste alvorlige hendelsen som utfordrer Norge, trenger ikke begynne med et militært angrep.
Den kan begynne i gråsonen mellom fred og krig.
Og den kan begynne med at en politipatrulje blir sendt til et oppdrag ingen ennå forstår rekkevidden av.
