«Vådeskudd i politiet er aldri tilfeldige»

Vådeskudd omtales ofte som menneskelige feil. En tjenesteperson gjorde noe feil, en prosedyre ble glemt eller en rutine ikke fulgt. 

Likevel viser forskning på høyrisikoorganisasjoner, ofte omtalt som HRO, at slike forklaringer sjelden gir et fullstendig bilde. Hendelsene peker mot strukturelle forhold i organisasjonen, ikke bare individuelle feilvurderinger. 

Når en patron går av utilsiktet, ser vi ikke bare et øyeblikks uoppmerksomhet. Vi ser et signal om hvordan politiet som system fungerer.

Politiet ligger tett opp til det som i forskningen betegnes som en høyrisikoorganisasjon. Det betyr at små feil kan få store konsekvenser. 

Luftfart, atomkraft og akuttmedisin er klassiske eksempler, men store deler av politiets operative virksomhet har de samme kjennetegnene. 

Kombinasjonen av våpenbruk, tidspress, uforutsigbarhet og komplekse situasjoner gjør det nødvendig å forstå vådeskudd som mer enn enkelthendelser. 

De er indikatorer på hvordan risiko håndteres i praksis. 

Når noe glipper, forteller det oss noe om opplæring, ledelse, kultur og barrierer.

Vår masteroppgave i beredskap og kriseledelse ved Nord universitet undersøker hvorfor vådeskudd skjer, hvordan politiet lærer av dem og hvilke tiltak som kan forebygge nye hendelser. 

HRO-teori viser at organisasjoner med høy risiko lykkes når de bygger kultur rundt årvåkenhet, feilfølsomhet og åpen rapportering. Normal Accident Theory minner oss om at komplekse systemer alltid vil produsere avvik, selv med gode rutiner. 

Når disse perspektivene holdes sammen blir vådeskudd mer enn et teknisk problem. De blir et spørsmål om modenheten i politiets læringssystemer.

Dette er særlig aktuelt nå. Politiet har gått inn i en ny situasjon med generell bevæpning. 

Under tidligere midlertidige bevæpningsperioder, har vådeskudd fått betydelig medieoppmerksomhet. Det kan skje igjen. 

Hvis samfunnet skal ha tillit til at politiet håndterer denne nye hverdagen på en trygg måte må etaten ha solid kunnskap om hva som forårsaker vådeskudd, hvordan de kan forebygges og hvordan læring faktisk gjennomføres.

Samtidig må vi våge å stille de krevende spørsmålene. Lærer vi på riktig nivå når noe går galt? Blir feil rettet uten at underliggende årsaker undersøkes? Blir avvik sett som muligheter til utvikling eller som ubehagelige enkelthendelser som helst bør legges bak oss? 

Og viktigst av alt, finnes det en kultur der tjenestepersoner føler seg trygge på å melde fra om små avvik før de blir store hendelser?

For å undersøke dette kombinerer vi dokumentanalyse, kvalitative vurderinger og en nasjonal spørreundersøkelse til samtlige politidistrikter.

Vi ønsker ikke bare å kartlegge tall. Vi ønsker å forstå praksis, kultur og ansvarslinjer. Hvor skjer barrieresvikt? Hvor fungerer det godt? Hva kan styrkes før neste vådeskudd oppstår?

Bidragene fra politidistriktene vil være avgjørende for et helhetlig bilde. Derfor inviterer vi bredt. Ikke fordi noen skal vurderes. Men fordi etaten trenger ærlige, åpne og kunnskapsbaserte diskusjoner om hvordan risiko faktisk håndteres i en hverdag der feil kan få alvorlige konsekvenser.

Masteroppgaven ferdigstilles våren 2026. Ambisjonen er ikke å peke på skyld, men å peke på muligheter. 

Politiet har et sterkt fagmiljø, en kultur for forbedring og en historie med læring etter hendelser. Spørsmålet er om vi utnytter dette potensialet fullt ut.

Dette innlegget er en invitasjon til debatt om et tema som berører etatens sikkerhet, tillit og profesjonalitet. Det er på tide at vådeskudd diskuteres bredere enn i enkeltstående rapporter. 

Det er på tide at vi løfter blikket og spør hva de egentlig forteller oss.