Kronikk
«Ser vi en politietat som tilpasser seg, eller en som graver sin egen grav?»
Det råder en viss krisestemning i politiet. Tiltak foreslås for at politiet skal være i stand til å gjennomføre samfunnsoppdraget. Det er bra at vi tenker alternativt og nytt – men er det også et tegn på resignasjon?
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Bakgrunnen for politiets kreativitet er at vi har et åpenbart rekrutteringsproblem. Vi har ledige stillinger som skriker etter å bli fylt, og mange distrikter opplever at de ikke får tilsatt politiutdannet personell, som er den ønskede kompetansen til politistillinger.
Også landets operasjonssentraler sliter med å fylle opp listene med kompetent personell. Det forsøkes med bonusordninger for å tiltrekke seg personell, men heller ikke det ser ut til å lykkes.
Politiet er også den etaten som skal sørge for beredskap og sikkerhet for folket i en tid hvor trusselen om krig henger der. Det øker oppdragsmengden ytterligere i en allerede presset etat.
Prioriteringen av straffesaker krever at terskelen for å iverksette etterforskning settes høyere og høyere. «Hverdagskriminaliteten» er langt unna å bli prioritert. Den som publikum merker mest, men som politiet ikke lenger har kapasitet til å etterforske.
Fordi vi mangler etterforskere.
Et underskudd av personell
Det er rett og slett et underskudd av politiutdannet personell til både etterforskning, operasjonssentraler, og i noen distrikt, også mangel på patruljemannskaper.
Det er et problem.
Tiltakene som nå iverksettes er åpenbart et resultat av denne mangelen.
Ettårig etterforskerstudium på Politihøgskolen iverksettes. Uten krav om annet enn en bachelorgrad.
Det er selvfølgelig ikke optimalt i forhold til kompetanse, men hva skal politiet gjøre når vi ikke får tak i kompetent personell?
Det lyses ut stillinger på operasjons-sentraler uten politi-kompetanse.
Det lyses ut stillinger på operasjonssentraler uten politikompetanse.
Ikke fordi det er optimalt, men fordi vi ikke har tilgang til det vi trenger – politiutdannet personell.
Vi kan gjerne spekulere i årsaker til det, men man får ikke tettet hullene i tjenestelista på operasjonssentralen av det.
Avsporing av debatten
Det er lett å spore av i diskusjonen og peke på at politietaten faktisk trenger mer «sivil» kompetanse, men det er en annen diskusjon og må ikke blandes med det faktum at vi nå mangler personell med politikompetanse.
Det er åpenbart at noe må gjøres, og regjeringen har økt opptaket på Politihøgskolen. Med opptil 50 flere studenter. Som vil være tilgjengelig om tre år. Er det den politiske løsningen?
Eller skal vi gå ned på kompetansen, og gå for ettårig studie på Politihøgskolen for å dekke opp for «de enkle oppdragene»?
Eller gå inn for å bruke de sivile vekterne mer i ordensoppdragene som handler om at «noen» må være til stede når publikum føler seg utrygge?
Alle disse løsningsalternativene må vurderes. Fordi vi trenger flere folk nå.
Forutsetning for tillit
Samfunnsoppdraget vårt er å skape trygghet i samfunnet. For folket. Det er en forutsetning for tilliten vi er avhengig av at folk opplever at politiet er kompetente og profesjonelle.
Oppnår vi det med å senke kravene til de komplekse oppgavene som skal løses? Vil vi øke tilliten folket har til politiet ved å finne løsninger som går på akkord med den kompetansen og profesjonaliteten folket er vant til?
Når det er åpenbart at det ikke er politisk vilje til å se problemet, må våre toppledere fokusere på det de kan gjøre.
Jeg skjønner at man i krisetider må tenke nytt, og presse grenser. Når det er åpenbart at det ikke er politisk vilje til å se problemet, må våre toppledere fokusere på det de kan gjøre.
Det må allikevel være lov å spørre om løsningene er en form for resignasjon for at vi ikke kan stille den optimale kompetansen og profesjonaliteten til rådighet for folk?
Gir vi opp kampen for å sikre politietaten den nødvendige kompetansen den trenger?
Er vi tjent med å akseptere kriseløsninger for å skape tryggheten folk har krav på?
I iveren etter å finne kriseløsninger er vi nødt til å tenke på hvilke konsekvenser det vil gi i fremtiden. Og da er spørsmålet om vi ser en politietat som tilpasser seg, eller graver sin egen grav?
