«Politidirektøren starter med å bygge taket på en ny struktur, i stedet for å få med seg de ansatte på å bygge grunnmuren»

Politidirektøren har varslet om dette i flere innlegg på politiets intranett og i Politiforum. 

La én ting være klart: Det er ikke IT-løftet i HUS-prosjektet som er problemet – det er ønsket. 

Problemet er at politidirektøren ikke følger spillereglene i partssamarbeidet.

Da prosjektleder Kaare Songstad meddelte den utvidede nasjonale ledergruppen (NLG-U) 6. mai at det er «besluttet» en ny styringsmodell for politiet, begynner spørsmålene å melde seg.

Har man fulgt Hovedavtalen og forhandlet fram beslutningen med organisasjonene?

Det er nå, utenfor partssamarbeidet, «besluttet» å starte en divisjonalisering av politiet – eller konsernmodell, om man heller vil bruke det ordet. 

Ordlyden i Hovedavtalen § 19 nr. 2 a, om saker arbeidsgiver plikter å ta opp til forhandling med organisasjonene, er klar:

«interne organisasjonsendringer der følgende tre vilkår er oppfylt samtidig:

– Organisasjonskartet endres
– Endringen er ment å vare over seks måneder
– Endringen medfører omdisponering av personale og/eller utstyr»

Etter mitt syn er alle disse vilkårene til stede. Dette er åpenbart en forhandlingssak som krever enighet med organisasjonene for å kunne gjennomføres. 

En ny styringsmodell innebærer en endring av organisasjonskartet ved innføring av «tjenesteområder» eller divisjoner som noen kaller det. 

Innføringen er ment å vare over seks måneder, og mange ansatte vil få nye oppgaver og beslutningsmyndighet innenfor de ulike tjenesteområdene.

Det er allerede planlagt et personalløp, ifølge informasjon på politiets intranett.

Dersom dette ikke er fremmet som et forhandlingsforslag, er det kritikkverdig av politidirektøren – og det bør følges opp av alle organisasjonene.

Andre spørsmål som reiser seg, er:

• I hvilken grad har man fått fram synspunkter fra organisasjonene om denne styringsformen?
• Har man benyttet partssamarbeidet på nasjonalt nivå, siden dette berører hele politietaten?
• Er dette en riktig og ønsket ledelsesform i politiet?

I den nye styringsmodellen fremstår politidistriktene som overflødige – som om de reduseres til geografiske driftsenheter, eller at man kun opererer med tjenesteenheter. 

Krever ikke dette lovendringer i politiloven? Har man da behov for politimestre?

Skal man virkelig samle så mye makt hos én person i denne styringsmodellen? Eller skal det innføres et styre på toppen med beslutningsmyndighet og ansattrepresentasjon?

Alt dette skulle vært gjennomdiskutert i partssamarbeidet og beslutningen(e) skulle vært forhandlet fram med organisasjonene.

Kvalitetsdelen av politireformen har løftet norsk politi sin profesjonalitet betydelig. Det er ikke kvalitetsreformen som er problemet – det er finansieringen. 

I stedet for å jobbe politisk for riktig finansiering av politiet, velger politidirektøren nå å bygge ned kvalitetsløftet etter politireformen.

Her starter politidirektøren med å bygge taket på en ny struktur – i stedet for å få med seg de ansatte på å bygge grunnmuren.