Kronikk
«Øvelser redder liv, så hvorfor øver vi ikke oftere?»
Beredskapsplaner uten øvelse i rammeverket gir falsk trygghet. Når krisen rammer, er det de som skal handle, ikke skrivebordsplanene, som avgjør utfallet. Vi øver for lite, for sjelden og med for liten realisme. Det gjør oss sårbare.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
25. november 2016 deltok jeg på min første kriseøvelse. Jeg var lærling på et sykehus og spilte en skadd pasient i et oppdiktet scenario.
For første gang fikk jeg se hvordan en av de viktigste samfunnsaktørene prøver å forberede seg på det verste: Mange hardt skadde samtidig.
Sykehuset skulle stresstestes. Opplevelsen fikk meg faktisk til å skifte beite og studere beredskap og krisehåndtering.
Det som slo meg mest, var ikke hvor godt forberedt systemet var, men hvor dårlig det kunne gå. Irritasjon, forvirring og uklare roller preget dagen.
Øvingslederen var likevel fornøyd, ikke fordi alt gikk bra, men fordi det ikke gjorde det.
Øvingslederen var likevel fornøyd, ikke fordi alt gikk bra, men fordi det ikke gjorde det. Da hadde han noe å jobbe med.
Siden har det dessverre ikke vært gjennomført noen lignende øvelse der. Og dette er ikke et unntak.
Prioriteres ikke
Siden den gang har jeg deltatt i, planlagt og forsket på øvelser over hele landet og hele krisespekteret. Øvelsene har handlet om alt fra terror og ekstremvær til små og store hendelser.
Målet er alltid det samme: Å stressteste systemet, identifisere kompetansebehov og gjøre folk bedre forberedt når det virkelig gjelder.
Det som slår meg gang på gang, er at vi øver altfor lite.
Det som slår meg gang på gang, er at vi øver altfor lite. Til tross for gode intensjoner, rapporter og fine ord om beredskap, blir øving ikke prioritert.
Under en øvelse med væpnet gjerningsperson, ble de første ressursene «skutt» fordi klareringen sviktet inne i bygget. I en virkelig situasjon kunne liv gått tapt.
Øvelsen ble likevel omtalt som lærerik, og det var et ønske om å gjøre det på nytt. Men det fantes ikke penger, verken da eller senere i året.
Planer redder ingen
Manglende øving har vært et kjent problem i mange år. Allerede etter Sleipner-forliset i 1999 slo evalueringen fast at dårlig samtrening og uklare roller kunne koste liv.
22. juli-kommisjonen sa det samme i 2012, og etter Gjerdrum-skredet i 2020 ble behovet for mer samordning og trening mellom etater igjen løftet frem.
Totalberedskapskommisjonen fra 2023 pekte tydelig på at det øves for lite i Norge, og at evnen til å samarbeide under kriser må styrkes gjennom mer systematisk trening.
I Totalberedskapsmeldingen fra 2025 kommer det også tydelig frem at øving bør skje jevnlig, på tvers av sektorer og med ulike scenarier, som en naturlig og kontinuerlig del av beredskapsarbeidet.
Budskapet har altså vært det samme i over 25 år, nesten like lenge som jeg har levd, men vi ser fortsatt for få øvelser i praksis.
Budskapet har altså vært det samme i over 25 år, nesten like lenge som jeg har levd, men vi ser fortsatt for få øvelser i praksis.
Offentlige rapporter etter store hendelser peker på det samme: Samarbeidet kunne vært bedre. Risikoen var kjent. Planene fantes, men vi var ikke godt nok forberedt.
Erna Solberg sa 28. april 2021:
«Vi hadde en pandemiplan, men riktig nok ikke for en slik pandemi som traff Norge.»
Er andre planer like lite realistiske? Fine på papiret, men vanskelige å bruke når tidspress, usikkerhet og krevende samhandling preger situasjonen?
Øving tar tid
Jeg har studert med, jobbet med og utdannet helsepersonell, brannkonstabler, politifolk og andre innen kriseledelse.
Selv erfarne fagfolk kan bli usikre når roller er uklare eller planverket svikter i praksis.
De er dedikerte og kunnskapsrike, men selv erfarne fagfolk kan bli usikre når roller er uklare eller planverket svikter i praksis.
Dette handler ikke om mangel på vilje, men om systemer som ikke spiller folk gode.
Uten nok trening eller øving blir det kaotisk når krisen rammer, og i kaos tar vi dårligere beslutninger.
Så hvorfor øver vi ikke mer? Svaret er enkelt: Tid og penger.
Men det handler også om ansvar som er spredt på for mange hender. Hver etat er mest opptatt av å dokumentere egne tiltak og svare på forventninger ovenfra, i stedet for å øve sammen med dem de faktisk må samarbeide med når det haster.
Selvfølgelig er det krevende å sette av ressurser til øving. Øvelser koster. Både i tid, penger og bemanning. Men det er også kostbart å la være.
Prisen vi betaler når samhandlingen svikter, prosedyren ikke fungerer, feil person har det ene kurset eller kompetansen i en reell krise er på ferie, er langt høyere enn investeringen i å øve godt nok på forhånd.
Relasjoner og tillit
Likevel ender det ofte med fine taler om at man gjorde sitt beste. I stedet tar ingen på seg den mørke stemmen og sier: «Dette var ikke godt nok.»
Mange i offentlig sektor har lært å telle timer og bruke skjemaer, ikke å bygge relasjoner og tillit. Når alt måles i effektivitet og avviksfrie prosesser, blir det lite rom igjen for det som kreves i en krise: trening, øving, relasjoner og samhandling.
Her kan initiativ som PROTECT, som kobler forskning, øvingskompetanse og operative miljøer, bli en etterlengtet del av løsningen.
Beredskap handler ikke om permer og detaljerte planer.
Beredskap handler ikke om permer og detaljerte planer. Det handler om mennesker som kjenner hverandre, forstår rollene sine og vet hvordan de skal handle under press.
Ledere, fagmiljøer og beslutningstakere må sette av både tid og budsjett til hyppige og regelmessige øvelser før det det er for sent.
Neste gang krisen rammer, er det ikke planen som redder oss. Det er folkene vi møter når det virkelig gjelder som har øvd sammen og vet hva de skal gjøre.
