Kronikk
«Oslo-modellen virker, men ressursmangel gjør at politiet ikke når den harde kjernen»
Når politiet mangler kapasitet til å følge opp de mest belastede miljøene, blir resultatet enkelt: Noen få får hjelp bort fra kriminalitet. Resten fortsetter å styre utviklingen i sine miljøer.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Oslo kommune har lagt frem det kanskje mest avslørende dokumentet i hele debatten om ungdomskriminalitet: rapporten om Oslo-modellen for én-til-én-oppfølging.
Den slår fast at tiltaket virker, men den avslører samtidig hvorfor Oslo ikke blir tryggere: For få nås, og de mest aktive faller utenfor.
Rapporten bekrefter to ting samtidig.
For det første: Tett, relasjonsbasert oppfølging gir effekt, særlig når den settes inn tidlig. Bydelene rapporterer om mindre kriminalitet og rus, og bedre skolefungering.
For det andre: Dette er langt fra nok til å endre kriminalitetsbildet i Oslo.
Det er her regnestykket blir nådeløst.
Hundrevis av gjengangere
Ved utgangen av 2025 var det kun 66 ungdommer i hele byen som mottok én-til-én-oppfølging. Av disse var bare 28 registrert med gjentatt kriminalitet. Sett opp mot virkeligheten sier dette alt.
Ungdomskriminaliteten i Oslo preges ikke av enkeltsaker, men av hundrevis av aktive gjengangere og miljøer som blir stadig yngre.
Det er disse som setter premissene i våre nabolag, på skoleveier, kjøpesenter og kollektivknutepunkter.
Når politiet må slippe taket
Midt i dette beskriver politimester Ida Melbo Øystese en situasjon som «ulmer».
Politiet står i dag i en ekstrem kapasitetssituasjon der de tvinges til å nedprioritere forebyggende tiltak og hverdagskriminalitet for å håndtere tunge hovedstadsoppdrag og organiserte nettverk.
Når politiet må slippe taket i det forebyggende arbeidet, står vi igjen med kommunens tiltak.
Og når dette tiltaket kun omfatter 66 ungdommer – hvor under halvparten er gjengangere – knuses fortellingen om at Oslo har funnet svaret.
Den harde kjernen nås ikke
Rapporten er brutal hvis man leser den uten politiske skylapper. Den viser at tiltaket fungerer best på dem det fortsatt er mulig å nå - de med motivasjon og familie som stiller opp.
Men det er ikke disse som styrer frykten i gata. Det gjør den harde kjernen. De aktive gjengangerne som driver med salg av narkotika, vold, ran og utpressing.
Politiet har pekt på over hundre sentrale aktører med kriminelle nettverk rundt seg.
Tallene i rapporten viser svart på hvitt at kommunen i stor grad ikke når denne gruppen.
Å bruke én-til-én-oppfølging på ungdom man er «alvorlig bekymret for» er klok forebygging, men det gir ikke kontroll over dem som allerede preger utviklingen.
Dosen er for lav
Én-til-én-oppfølging er ekstremt ressurskrevende, med få ungdommer per oppfølger og høy tilgjengelighet.
Det er nettopp dette som gjør metoden effektiv, men det er også dette som gjør den umulig å skalere til noe i nærheten av behovet - med dagens rammer.
Problemet er altså ikke metoden, men dosen. Skal dette monne, må det bygges ut kraftig.
Problemet er altså ikke metoden, men dosen. Skal dette monne, må det bygges ut kraftig.
Fra et sikkerhetsfaglig ståsted er det ikke holdbart å presentere et tiltak i miniatyr som svaret på et megastort samfunnsproblem.
Dette er ikke tilfeldige lovbrudd. Dette er gjentatt og ofte alvorlig kriminalitet.
Trygghet forutsetter også kontroll, tydelige grenser og konsekvenser. Når det overlates et rom til dem som ikke lar seg følge opp frivillig, forvitrer nabolagene våre.
Hvem har tatt kontrollen?
Oslo har funnet noe som virker. Det fortjener ros. Men kommunale tiltak alene kan ikke kompensere for et system uten kontroll.
Når politiet samtidig mangler kapasitet til å følge opp de mest belastede miljøene, blir resultatet enkelt:
Noen få får hjelp bort fra kriminalitet. Resten fortsetter å styre utviklingen i sine miljøer.
Hvis ikke regjeringen griper inn nå, og tilfører Oslo ressurser, er det ikke fordi de ikke vet.
Dersom målet er å redusere ungdoms-kriminaliteten i hele byen, må innsatsen også vurderes opp mot omfanget av problemet.
For dersom målet er å redusere ungdomskriminaliteten i hele byen, må innsatsen også vurderes opp mot omfanget av problemet.
Dagens virkelighet er brutal. Oslo er ikke en trygg by for alle. Snakk med ungdommen. De vet.
Spørsmålet er ikke lenger om vi mister kontrollen, men hvem som allerede har tatt den.
