De seneste årene har det nærmest gått inflasjon i å benytte setninger som «vi må få mer kunnskap, slik at vi får fjernet eller redusert kriminaliteten og dens utvikling». Mange tar til orde for generelt å fremme økt kunnskap som tiltak for å få bukt med kriminaliteten. 

Det er klart at kunnskap aldri vil være hverken uvelkomment eller feil som et av flere tiltak for å forstå kriminaliteten bedre, men det vil aldri være et veldig effektivt middel for å få redusert den negative økningen i kriminalitet som vi har sett de senere år, særlig blant aldersgruppen 12-17 år. 

Det er som vi alle sammen klamrer oss fast til tankegangen som mange av de store gamle greske filosofene hadde om sammenhengen mellom kunnskap og handling. I sitt syn på moral og etikk fremmet mange filosofer, særlig med Aristoteles i spissen, synet på at et menneske vil alltid gjøre det rette dersom kunnskapen er tilstrekkelig. 

Tankegangen er enkel: et menneske med rett innsikt og kunnskap, vil alltid gjøre det rette og gode. 

Jeg skal være den første til å innrømme at et slikt syn på sammenhengen mellom kunnskap og handling er appellerende og trøstende. Likevel er den særdeles naiv og utilstrekkelig, og bærer mer preg av ønsketenkning enn realisme. 

Min oppfatning er at kristendommens syn på sammenhengen mellom kunnskap og handling, er både mer realistisk og samstemmende med det vi vet om kriminalitet i dag. 

I sitt brev til romerne, skriver Paulus blant annet at «viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». 

Paulus påpeker her det åpenbare for oss mennesker: Vi er i stand til å vite hva som er godt, fornuftig og etisk, men likevel gjøre det vonde og onde. Det er i vår natur. 

Vi vet at overtredelser som voldtekt, vold, innbrudd, ran, tortur, menneskehandel, svindel og drap er uetiske, umoralske og ulovlige. Likevel velger mange å utføre disse handlingene. 

En stor andel begår også groteske lovbrudd gang på gang, år etter år, selv om konsekvensene for ofrene er katastrofale og samfunnet reagerer med straff og avsky. Tenk bare på flere tyskere under Andre verdenskrig. 

For å få til å gjennomføre flere av de umenneskelige handlingene som foregikk under krigen, måtte høyt utdannede tyskere tre inn og bidra til grove brudd mot menneskeheten. Arkitekter og ingeniører tegnet, designet og bygget konsentrasjonsleirer. 

Historien, og nåtiden, er full av eksempler på mennesker som begår både små og store lovbrudd. Alle disse er ikke dumme, uintelligente eller infantile. 

Mange har et rasjonelt forhold til hva som er godt og vondt, men handler likevel lovstridig. Økt kunnskap vil ikke gjøre noe med disse tilfelle. Man blir fristet til å snu om på de ord Jesus uttrykte mens han hang på korset, slik at setningen blir «tilgi dem ikke, de vet hva de gjør». 

Vi som samfunn kan ikke møte mobbere, gjengkriminelle, overgripere og drapspersoner med en holdning av at de kanskje ikke vet bedre.