«Hva vi kan lære av saken mot Arnfinn Nesset»

Her er mannen som ble dømt som Norgeshistoriens verste seriemorder. Arnfinn Nesset døde 2. desember 2025.

Etter at han kom ut av fengsel på 1990-tallet kjøpte han seg et hus i Son. Der bodde han med katten sin.

Han hadde en hage som han stelte i. Han hadde håndarbeidet og potteplantene.

Han fikk nye venner, som ble forundret over å høre at han hadde sittet i fengsel. Han var i 1983 blitt dømt for 22 drap og et drapsforsøk på sykehjemmet i Orkdal der han var bestyrer, men lite i livet han levde senere, tydet på at han var morderisk eller gal.

Svaret vi kan få

Man kan like eller mislike Arnfinn Nesset. Man kan tro at han var vår verste seriemorder, eller at han ble utsatt for det mest omfattende justismordet. Svaret vil vi aldri få, begge deler er mulig.

Det vi derimot kan svare på, er om han fikk den rettssikkerheten han skulle, om vi skylder ham noe som samfunn, og hva vi kan lære av saken hans.

I boka Den usannsynlige seriemorderen som kom ut i 2025, gransker jeg saken.

På Rettssikkerhetskonferansen nylig, der jeg fikk tildelt rettssikkerhetsprisen, gikk jeg gjennom en del lærdommer som kan være relevante for Politiforums lesere.

Startet i 2011

Mitt arbeid med saken begynte i 2011, da jeg kom inn til redaktøren min i forlaget og han viste meg et oppslag: «Ingen har løst gåten Arnfinn Nesset».

Det hadde gått 30 år, men fortsatt forstod ingen hvorfor Nesset skulle drept alle disse pasientene.

I 2016 fikk jeg innsyn i politiavhørene. Den første tilståelsen var forståelig nok.

Nesset sa at han gikk inn til en gammel mann som lå for døden, som ba ham: «Gi meg noe så jeg får dø nå, for jeg orker ikke mer.»

Aha, tenkte jeg, det er barmhjertighetsdrap, men snart kom Nesset med nye forklaringer.

LES OGSÅ

Hva skjedde med Birgitte Tengs-avhører Stian Elle?

Stemmer i hodet

Etter en måned i fengsel, begynte han å snakke om stemmer i hodet. Han fikk et slags anfall der han hørte kirkeklokker, sa han, og hørte hviskende stemmer som kommanderte ham til å drepe.

Aha, tenkte jeg, han må ha vært psykotisk, men heller ikke det stemte, ifølge rettspsykiaterne.

Senere har jeg funnet ut at Nesset gikk på en kombinasjon av antidepressiva og sovemedisin som kan føre til forvirring og svekket hukommelse.

Tilståelsene han trakk

I løpet av våren og sommeren 1981 tok han på seg 31 drap. Noen tilståelser var beviselig falske, men hvor mange vet vi ikke.

Da høsten kom, trakk han alle tilståelsene unntatt tre. Før rettssaken i 1982 trakk han også de siste tre tilståelsene.

Hva kan man si om disse tilståelsene? At etterforskerne var gode på å få folk til å tilstå.

Nesset hadde tre ganger bestilt et stoff som heter curacit, som var dødelig og man normalt ikke trengte på sykehjem.

Han ga aldri noen god forklaring på bestillingene, heller ikke i mine tre intervjuer med ham. Curaciten kunne ikke spores i lik, og politiet ble avhengig av vitneutsagn og tilståelser.

740 timer i avhør

Ved nærlesning ser man at tilståelsene ikke inneholder en eneste verifiserbar detalj fra noe åsted. Nesset satt 740 timer i avhør, men kom aldri med noen detalj som bare en drapsmann kan kjenne.

Etter de tre første tilståelsene hadde han incentiv for å tilstå mer. Straffen ville bli den samme. Han ville være samarbeidsvillig, sa han til politiet, og i mange av tilståelsene er dette premisset.

Han husker ikke noe drap, men tilstår likevel. Han ønsket å bli ferdig med avhørene og starte livet på nytt.

Senere sa han at han tilsto fordi det virket som om politiet hadde så mye bevis, og selv kunne han ikke huske.

Han ba stadig om å få psykiatrisk hjelp, men fikk det ikke.

LES OGSÅ

Utfordret politiet fra innsiden – nå er det slutt

25 kilo dokumenter

Fra 2021 fikk jeg innsyn i hele etterforskningen. Jeg satt to år på Riksarkivet og studerte 25 kilo dokumenter. Disse viser at vitnenes hukommelse er preget av situasjonen.

Politiet dro til pleierne og spurte om de hadde sett noe mistenkelig, og snart var det ikke grenser for hvor mye mistenkelig de husket.

Man endte med å etterforske 61 dødsfall.

Pleiernes minner var likevel vage og sprikende. De skulle huske 3-4 år tilbake, og ingen hadde tatt notater. De hadde heller ikke varslet tilsynslegen som ba dem følge med.

Vitnearbeidet ble et gruppearbeid. Pleierne jobbet sammen, og snakket sammen om dødsfall.

Det som først var sprikende forklaring, ble mer og mer samstemt, ettersom de snakket med hverandre, fikk hint fra politiet, og forsøkte å huske i lag.

Gradvis passet vitnemålene mer med drap. Tendensen gikk aldri den andre veien.

Sårbart for justismord

Helsevesenet kan være sårbart for justismord, fordi dette er steder der folk dør av naturlige årsaker.

Dette har vært tema i Italia, der sykepleier Daniela Poggiali ble frikjent etter anklager om 38 drap. I Storbritannia stilles det spørsmål rundt saken til Lucy Letby, som ble dømt for å ha drept sju spedbarn.

I Norge kjenner vi Landås-saken, hvor hjelpepleier Eva Mai Larsen i 1996 ble siktet for ti drap på et sykehjem. En omfattende etterforskning endte uten tiltale.

Det er påfallende at tilsynslegene på sykehjemmet der Nesset jobbet, vitnet om at pasientene kunne ha dødd naturlig. De var gamle, syke og lå stort sett for døden.

Massiv mediedekning

Nesset-saken ble dekket massivt i media, men journalistene var ikke i nærheten av å få fram det som skjedde i avhørsrommet.

Siden kildene var anonyme, ble feilene heller ikke korrigert.

Kritiske journalister forsøkte å stille spørsmål, men fikk ikke innsyn i etterforskningen.

Dette viser hvor viktig det er for rettssikkerheten at undersøkende journalister har tilgang til etterforskningsdokumenter.

Et grunnleggende problem med Nesset-saken var at den ble en prosess av bekreftelser. Vanligvis begynner en drapssak med et drap, og man leter etter drapsmannen.

Her begynte det med en mulig drapsmann, og man lette etter drap.

Søkte bekreftelser

Faren ved det, var at man søkte bekreftelser. Først blant pleierne, som snart husket mystiske dødsfall.

Senere trengte man bekreftelser fra Nesset selv. Han tilsto og tilsto, inntil han hadde bekreftet 31 drap.

Politiet etterforsket det som kunne bekrefte drap, men så ofte bort fra spor som ledet i andre retninger.

Påtalemyndigheten bekreftet en tiltale på 25 drap. Dermed lå saken foran juryen, som bekreftet i 22 tilfeller.

Dette jaget mot bekreftelse kunne vært dempet hvis etterforskerne hadde satt opp uskyldshypoteser. Først når alle hypotesene om uskyld var tilbakevist, kunne de stått igjen med en solid hypotese om drap.

Her sto man i stedet med to hypoteser i hvert tilfelle; drap, eller naturlig dødsfall.

Påtalemyndigheten kunne med fordel ha sett dette, og bare tatt ut tiltale der drapshypotesen var suveren. Resten burde vært sendt tilbake for mer etterforskning.

LES OGSÅ

«Elefanten i beslagsrommet»

Risiko for forhåndsdømming

I retten skulle tvilen ha kommet Nesset til gode. Medlemmene av juryen hadde i halvannet år kunnet lese i avisene at Nesset var seriemorder. Det tilsa en risiko for forhåndsdømming.

Da burde man ha innprentet dem med kravet fra lærebøkene, om at man må være minst 95 prosent sikker på skyld, for å dømme. Under disse premissene ville Nesset trolig vært frifunnet.

Nesset fikk aldri den rettssikkerheten han skulle hatt. I dette delte han skjebne med minst tre andre menn dømt av Frostating lagmannsrett i samme periode.

Fritz Moen ble kjent som offer for justismord, det samme gjelder Sveinung Rødseth og Atle Joar Hage. Mange av de samme aktørene sto i retten i alle sakene, og sakene bør undersøkes samlet.

Nesset-saken er på alle måter tragisk, og den eneste måten å få mening ut av den, er å lære av det som skjedde.

Forskere bør studere den, politistudenter bør lese om den, jusstudenter bør skrive oppgaver om den, journalister og medievitere bør kartlegge den.