Kronikk
«Vi trenger en ny politireform»
Norsk politi er ikke godt nok organisert for fremtiden. Dette må tas på alvor før konsekvensene blir vanskeligere å rette opp.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Jeg har jobbet i politiet i mange år, og er stolt av kollegaene mine som hver dag gjør sitt ytterste for å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen.
Nettopp derfor er jeg bekymret. For bak den enorme innsatsen ligger en organisering som ikke vil være bærekraftig i årene som kommer.
I hverdagen er utfordringene uomtvistelige: Dyktige ansatte gjør sitt beste, men står i en struktur som belønner kvantitet fremfor kvalitet.
Politidistrikter konkurrerer om lønn. Operasjonssentraler jobber under konstant press.
Etterforskere og politijurister har saksporteføljer som er i ferd med å velte over dem, og stadig flere ansatte forsvinner til andre sektorer.
Ulike organisasjoner
I stedet for å styrke hverandre, driver vi en form for intern kannibalisme som tærer på fagmiljøene.
Realiteten er at vi i praksis har tolv politidistrikter som drives som tolv ulike organisasjoner. I stedet for å styrke hverandre, driver vi en form for intern kannibalisme som tærer på fagmiljøene.
Vi konkurrerer om de samme hodene, de samme ressursene og den samme kompetansen. Det svekker helheten – og politiet som nasjonal etat.
Politiloven er tydelig: Politiet skal forebygge og bekjempe kriminalitet, opprettholde orden og sikre beredskap.
Likevel bruker etaten store ressurser på oppgaver som ikke følger av loven – som pass, namsmannsarbeid og ulike forvaltningsoppgaver.
Dette er viktige tjenester, men det er ikke politiarbeid.
Ny politireform
Etter 22. juli analyserte Røksund‑utvalget hele politietaten. Deres arbeid munnet ut i NOU 2013:9 «Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer», en rapport som den gang ble oppfattet som radikal, men som i dag fremstår som skremmende klarsynt.
Vi trenger en ny politireform – basert på Røksund‑utvalgets anbefalinger, men modigere og tydeligere enn den forrige.
Dette er min personlige vurdering, basert på mange år tett på politiets hverdag.
Her er grepene som må til:
1. Fem politidistrikter – ikke tolv
Norge bør organiseres i fem politidistrikter:
Nord: Finnmark, Troms, Nordland
Midt: Trøndelag, Møre og Romsdal, Innlandet
Vest: Vest, Sør‑Vest
Sør: Sør‑Øst, Agder
Øst: Oslo, Øst
Dette gir enhetlig ledelse, likere kvalitet, sterkere fagmiljøer og en mer helhetlig beredskap.
Politidekningen må økes for å møte de stadig økende kravene til responstid, oppklaring og saksbehandling.
Politiet skal fortsatt være der folk bor, og politidekningen må økes for å møte de stadig økende kravene til responstid, oppklaring og saksbehandling.
Samtidig må ledelsen samles og styrkes.
Målet er færre ledere, men bedre ledelse – tydeligere ansvar, robuste fagmiljøer og mindre fragmentering.
Antallet kan diskuteres, men det må minimum halveres. Alternativet er å fortsette som i dag – med en struktur som gradvis svekker politiets evne til å levere kvalitet.
2. Fem operasjonssentraler – ikke tolv
Når ledelsen samles, må også hjertet i politiets beredskap samles.
Operasjonssentralene må bygges opp som færre og større enheter.
Dagens organisering er ikke rigget for fremtidens krav. Operasjonssentralene må bygges opp som færre og større enheter, med moderne teknologi, digital robusthet og nok bemanning til å styre og samhandle på tvers av store geografiske områder.
Den endelige geografiske plasseringen må vurderes nærmere, men antallet må samsvare med politidistriktene.
Hvis ikke, vil operasjonssentralene fortsette å stå i konstant press og mangle den robustheten moderne beredskap krever.
3. Politiets særorganer må samles under én paraply
Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet, Utrykningspolitiet og Politihøgskolen bør få én felles overordnet leder og en tydelig struktur.
PST organiseres som før.
En slik samling gir mindre overlapp, klarere ansvar og bedre koordinering av nasjonale oppgaver. Det er nødvendig for å skape et helhetlig og slagkraftig politi med sterke fagmiljøer.
4. Ett nasjonalt støttekontor under POD
HR, HMS, virksomhetsstyring (økonomi, materiell og eiendom), lønn, IKT, arbeidstid og tjenesteplanlegging flyttes fysisk ut av politidistriktene og samles nasjonalt – i én enhet med én leder.
Dette gir en enhetlig og profesjonell drift av hele etaten.
Distriktene opprettholder kun små stedlige støttepunkter for oppgaver som krever fysisk nærhet, som praktisk bistand ved ansettelser, lokal oppfølging av personalsaker og daglig teknisk brukerstøtte.
All strategisk HR – inkludert felles lønnspolitikk, rekruttering, varslingssaker og kompetansestyring – håndteres nasjonalt.
All strategisk HR – inkludert felles lønnspolitikk, rekruttering, varslingssaker og kompetansestyring – håndteres nasjonalt.
Virksomhetsstyringen organiseres samlet, med lokal drift begrenset til budsjettoppfølging, eiendom og materiell.
HMS‑funksjonen, felles tjenestekontor med arbeidstid og tjenesteplanlegging, lønn og IKT‑styring tas i sin helhet ut av distriktene og legges til den nasjonale enheten, med betydelig styrking av kompetanse og bemanning.
Dette gir felles retningslinjer, bedre ressursutnyttelse og en mer samlet og forutsigbar drift av politiet – og løfter støttefunksjonene til den faglige tyngden og autoriteten de skal ha i politiets daglige virksomhet.
5. Pass, namsmann og forvaltning må ut av politiet
Oppgaver som ikke er politiarbeid må flyttes til andre etater. Det gjelder pass, namsmannsarbeid, våpensøknader, politiattester og andre sivile tjenester som ikke krever politifaglig kompetanse.
Dette frigjør betydelige ressurser til kjerneoppgavene politiet faktisk er satt til å løse.
Selv verdens beste politi kan ikke stå støtt uten solide rammer.
La det ikke være tvil: Norsk politi er verdens beste. Men selv verdens beste politi kan ikke stå støtt uten solide rammer.
Profesjonskamper, interne strukturer og frykten for endring må legges bort.
Nå må vi våge de endringene som faktisk vil gjøre en forskjell.
Norge trenger et robust, moderne og fremtidsrettet politi – og det må bygges nå.
