Forbundslederens spalte
Mitt Norgeskart: «Det er for få folk»
På kontoret mitt henger et Norgeskart. Det er fullt av grønne og røde knappenåler. Knappenåler som viser alle tjenestestedene hvor politiansatte jobber.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Grønne der jeg har vært, røde der jeg aldri har vært.
De siste årene har jeg ved flere anledninger reist ut for å besøke medlemmer der de jobber. For å høre hva som rører seg, fortelle hva vi jobber med og svare på spørsmål.
To spørsmål fra meg er standard: Hva er utfordringene akkurat her, og hva er bra?
To spørsmål fra meg er standard: Hva er utfordringene akkurat her, og hva er bra?
Jeg har prioritert de små og mellomstore tjenestedene, det er dem vi har flest av. Og fordi jeg oftere besøker de større byene i andre anledninger.
Selv om svarene er mangfoldige, ulike forhold trekkes frem og stemningen kan variere, er det alltid noe som går igjen.
Noe som nevnes hvert eneste sted, uansett hvor i landet jeg er.
Den store utfordringen er bemanning. Det er for få folk, for mange oppgaver og for mange roller som for få skal bekle. Utilstrekkelighet. Dårlig samvittighet.
Den store utfordringen er bemanning. Det er for få folk, for mange oppgaver og for mange roller som for få skal bekle.
Opplevelsen av å verken få gjort det man skal, eller det man ønsker å gjøre.
På små og mellomstore steder er heller ikke de politiansatte anonyme. De møter den forbanna mistenkte, den skuffede fornærmede eller dem som har en mening om hva som burde vært gjort – på butikken, treningssenteret eller foreldremøtet.
Den andre utfordringen er karrieremuligheter. Spesialisering flyttes til byene, og de knappe kursmulighetene forbeholdes de som har mulighet til disse stillingene.
Dette påvirker også lønnsutviklingen, som igjen gjør terskelen lavere for å se etter jobb utenfor etaten.
Når jeg spør hva som er bra, og hva som holder dem igjen, så er svaret unisont:
Kollegaskapet.
Når jeg spør hva som er bra, og hva som holder dem igjen, så er svaret unisont: Kollegaskapet.
De gode kollegaene som støtter, som man står sammen med i de tøffe oppdragene, og som alle er verdidrevne i ønsket om å utgjøre forskjeller for dem som trenger oss.
Det er limet. Det er det som gjør at terskelen for å forlate politiet fortsatt er der. Det må ivaretas.
Ledere har et spesielt ansvar, men har de det handlingsrommet de burde ha for å legge til rette for dette?
På altfor mange steder jeg besøker, forteller ledere om innskrenket handlingsrom.
På altfor mange steder jeg besøker, forteller ledere om innskrenket handlingsrom. Noen tar kanskje ikke hele handlingsrommet de faktisk har.
Det kan være lett å skylde på andre på upopulære avgjørelser som må tas. Men altfor mange forteller også om HR-systemet som har tatt over ledelsen.
Jeg har fått beskrevet HR som utøver hersketeknikker, vingeklipper og overkjører lederes beslutninger. Men jeg har også fått beskrevet HR som understøtter, som jobber sammen med ledere og som ikke har misforstått sin rolle.
Ledere må ha et reelt handlingsrom for å utøve ledelse med alt det innebærer. Ledere må få lede.
Røde knappenåler blir sakte, men sikkert grønne. Jeg utvider horisonten og får med meg viktige signaler fra medlemmer som er tydelige, ærlige og stiller krav.
Tusen takk for at dere deler. Takk for at dere setter meg, og oss, i stand til å være talerøret for medlemmene gjennom virkelighetsbeskrivelser, åpenhet og frustrasjon.
Det gjør meg i bedre stand til å gjøre jobben min. Og det gjør det til en av mine favoritt-ting å gjøre som forbundsleder.
