– De lengste timene i livet mitt
Den 22. juli 2011 fikk Bjørn Taraldsen beskjeden ingen forelder ønsker å høre.
Publisert
Sist oppdatert
Han hadde allerede sett nyhetsbildene fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet.
På lik linje med hele nasjonen forsøkte han å finne ut hva som foregikk. Samtidig fikk han en melding fra sønnen Andreas, som var på sommerleier med AUF.
«Alt bra på Utøya»
Da han forsøkte å ringe ham, var det en annen stemme som svarte.
– Det skytes her. Du må ikke ringe tilbake. Gjerningspersonen kan høre det, sa stemmen i røret.
Timene som fulgte beskriver Taraldsen som «de lengste i livet».
– Hjelpløs
Usikkerhet, frykt og tolkninger av den lange stillheten.
Sønnen til Taraldsen overlevde terrorangrepet uten fysiske skader. Men familien fikk erfare hvor vanskelig det er å håndtere usynlige sår.
– Mange tenker at alt er bra hvis du ikke har brukket et bein. Men psykiske sår synes ikke. Det har vært en lang reise med oppturer og tilbakeslag. Noen dager har det gått framover, andre dager har det vært to skritt tilbake, sier Taraldsen.
Han beskriver følelsen av hjelpeløshet som noe av det tyngste.
– Som far vil du bare gjøre det bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre. Du må bare bistå og ta tiden til hjelp. Livet blir satt litt på vent.
– Jeg opplevde hvor hjelpeløs man er når man står midt i noe man ikke kan kontrollere. Den erfaringen har gjort meg enda mer opptatt av at vi må bygge et politi som er rustet til å møte det uforutsette, sier Taraldsen.
Han understreker at norsk politi har utviklet seg betydelig siden terrorangrepet.
Samtidig mener han situasjonen er langt fra ideell.
– Vi har fjernet oss fra befolkningen
– Operasjonssentralene er blitt helt annerledes enn de var. Vi har fått bedre utstyr, bedre koordinering, mer fokus på PLIVO, terror og etterretning. På veldig mange områder er vi blitt mye bedre.
Likevel mener han én viktig del av beredskapen er svekket.
– Vi har blitt flinkere digitalt, men samtidig har vi fjernet oss mer fra befolkningen. Jeg er redd vi er blitt dårligere til å fange opp de små signalene ute i lokalsamfunnet – de tingene som kan utvikle seg til alvorlige hendelser dersom ingen ser dem.
For Taraldsen handler derfor debatten om bemanning om langt mer enn antall årsverk.
– Beredskap handler ikke utelukkende om planer, utstyr og teknologi. Den handler først og fremst om mennesker.
Kritisk til utviklingen
Taraldsen er kritisk til utviklingen han mener har preget politiet de siste årene.
Han peker på ubesatte stillinger, høy arbeidsbelastning og ansatte som opplever liten forutsigbarhet.
– De viktigste ressursene vi har, er menneskene som jobber i politiet. Hvis de presses for hardt, begynner de å slutte. Da svekker vi også beredskapen.
Han mener ledelsen i større grad må se muligheter enn begrensninger.
– Min opplevelse er at mye blir sendt nedover i organisasjonen uten at de ansatte får reell medvirkning. Skal man lykkes med store endringer, må folk oppleve at de blir hørt. Vi må gi menneskene forutsetning til å lykkes i rollene de står i.
Samtidig understreker han at ansvaret er delt.
– Politikerne må gi politiet de ressursene som trengs. Men ledelsen må også sørge for at ressursene brukes på en måte som tar vare på menneskene.
Mister informasjon
Taraldsen frykter at sentralisering og stadig knappere ressurser kan gjøre avstanden mellom politi og befolkning større.
Dette dreier seg om mer enn bare tillit.
– Hvis folk slutter å ringe politiet fordi de tror ingen kommer, mister vi også viktig informasjon om hva som skjer ute i samfunnet. Da blir det vanskeligere å oppdage faresignalene tidlig.
Han mener det er en utvikling politiet ikke har råd til.
– Vi må klare begge deler. Vi må være sterke digitalt, men vi må også være til stede der folk bor.
Må lære av erfaringene
15 år etter terrorangrepet håper Taraldsen at erfaringene fra 22. juli fortsatt brukes til å utvikle politiet.
For han har kjent på kroppen hvor skremmende konsekvensene kan bli når samfunnet rammes av en hendelse ingen var forberedt på.
– Målet må alltid være at vi blir bedre. Ingen kan garantere at noe lignende aldri skjer igjen. Men vi kan sørge for at vi lærer av erfaringene, tar vare på menneskene våre og bygger en organisasjon som står sterkere når det uventede skjer.
For Taraldsen er konklusjonen og oppfordringen til etaten enkel:
– Beredskap starter og slutter med mennesker. Der må vi aldri slutte å satse.
Tips oss!
Vet du noe mer om denne saken eller er det noe annet du vil at vi skal skrive om?
