«Ja til sivile i politiet – men ikke uten klare rammer og solid opplæring»

Debatten om sivile etterforskere viser at profesjonskampen i politiet lever. Når politidistrikter melder om rekrutteringsutfordringer og åpner for å ansette sivile uten politiutdanning i etterforskerstillinger, reagerer mange. 

Politihøgskolen har etablert et nytt studium rettet mot sivile som ønsker å arbeide med etterforskning, og kritikken har ikke latt vente på seg. 

I Politiforum advares det mot å ansette sivile i politiets kjernefunksjoner og mot å svekke politiutdanningen.

Forståelig, men unyansert

Bekymringen er forståelig – men også til dels unyansert. 

Etterforskning er en rettssikkerhetskritisk funksjon og et fag. Den krever blant annet juridisk forståelse, metodisk presisjon og høy etisk bevissthet. 

Dårlig kvalitet rammer ikke bare statistikken – den rammer mennesker.

Samtidig er utfordringen reell. Etterforskningsfeltet sliter med rekruttering. Mange nyutdannede søker seg mot operativ tjeneste. Kriminaliteten blir mer kompleks, særlig innen økonomi og teknologi. 

Å møte dette uten å tenke nytt om kompetanse og arbeidsdeling er lite realistisk – og lite hensiktsmessig.

Kompetansebygging

Men «sivile etterforskere» betyr ikke at alle kan gjøre alt. Det nye studiet gir ikke politimyndighet. Det handler om å bygge etterforskningskompetanse, ikke om å omgå politiutdanningen. 

Regjeringen har dessuten satt ned et nytt politirolleutvalg for å vurdere framtidens politi og kompetansebehov. Det signaliserer at spørsmål om arbeidsdeling og spesialisering må vurderes i lys av dagens kriminalitetsbilde. 

Et sentralt poeng i kritikken handler om karriere: Hva får nåværende og fremtidige politistudenter igjen for å velge politiutdanningen dersom attraktive fagområder åpnes for sivile? 

Det er et legitimt spørsmål. Men realiteten er at sivilt ansatte i politiet i praksis ikke har noen reell karrierevei. Karriere- og lederløpene er i all hovedsak forbeholdt politiutdannede. 

Spesialetterforskere og andre sivile fagpersoner har begrensede utviklingsmuligheter, både strukturelt og lønnsmessig. 

Å åpne for sivile inn i etterforskning er derfor ikke å «ta» karrierer fra politifolk – det er å erkjenne at politiet allerede er en sammensatt kompetanseorganisasjon, uten at dette fullt ut er reflektert i karrieresystemet.

Er vi virkelig opptatt av karriereperspektivet, bør diskusjonen handle om hvordan både politiutdannede og sivile kan få tydelige, forutsigbare og faglig funderte utviklingsløp – ikke om å stenge døren for nødvendig kompetanse.

Ingen nødløsning

Kritikken treffer likevel på ett avgjørende punkt: Dette må ikke bli en nødløsning. Det holder ikke å ansette sivile og håpe det går bra.

I Oslo politidistrikt, der jeg selv arbeider som spesialetterforsker, er erfaringen at sivile ofte får begrenset intern opplæring – langt fra det som kreves for å sikre full utnyttelse av deres fagkompetanse og forsvarlig rettssikkerhet. 

Når opplæringen blir fragmentert og lokalt improvisert, risikerer vi både å underutnytte den sivile spisskompetansen – som ofte ligger utenfor tradisjonell etterforskning – og å svekke kvaliteten i straffesaksbehandlingen.

Her har vi en betydelig vei å gå. Skal sivile være en reell styrking av etterforskningen, må opplæringen være systematisk, forpliktende og nasjonalt forankret – ikke tilfeldig og avhengig av lokale ressurser.

Beslutninger som krever politimyndighet – for eksempel knyttet til bruk av tvangsmidler og andre inngrep etter politiloven – må fortsatt ligge hos politiutdannet personell og jurister med helhetsforståelse og ansvar.

Se til Sverige

Debatten om sivile i politiet gjelder heller ikke bare etterforskning. Politiet søker nå sivile operatører til operasjonssentralene. Også dette har skapt reaksjoner. 

Erfaringene fra Sverige viser imidlertid at dette ikke nødvendigvis svekker politiet – tvert imot. I Polismyndigheten har sivile i flere tiår arbeidet ved «Regionledningscentralerna» (RLC) side om side med politiutdannede. 

De sivile operatørene sitter ikke bare i «opplysningskanalen», men håndterer krevende operative oppgaver, mens beslutninger som krever politimyndighet tas av politiutdannede. 

Tall fra polisens egen gjennomgang av regionledningssentralene viser at i RLC Syd (Malmö og region sør) var rundt 70 prosent av operatørene sivile i 2021. 

I RLC Nord, som betjener store deler av Nord-Sverige, var bemanningen på samme tidspunkt i hovedsak sivilt sammensatt.

Etter egen erfaring som politimann i Sverige har jeg opplevd sivile operatører med høy kompetanse, sterk beslutningsstøtteevne og avgjørende betydning for kvaliteten i det operative arbeidet. 

Det avgjørende er ikke om operatøren er sivil eller politiutdannet – men at rollene er tydelige, opplæringen god og ansvaret klart plassert.

Handler om integrering

For 40 år siden la politirolleutvalget stor vekt på generalistprinsippet. Det nye utvalget vil neppe lande identisk. Samfunnet, teknologien og kriminaliteten er fundamentalt endret. 

Spørsmålet er ikke om politiet skal ha spesialister, men hvordan de integreres uten å svekke helheten.

Å åpne for sivile i etterforskning og på operasjonssentralene kan være en styrking av politiet – dersom det gjøres planmessig, faglig forankret og med respekt for politiutdanningens rolle. Svaret bør derfor ikke være et kategorisk nei, men et tydelig: Ja – men bare med solide rammer, god opplæring og ufravikelig ansvar for rettssikkerheten.

Jeg skriver dette som siviløkonom, politiutdannet fra Sverige og med mastergrad i etterforskning – og med erfaring både som polititjenestemann i Sverige og som spesialetterforsker i Norge. 

Nettopp kombinasjonen av politifaglig og annen faglig bakgrunn har overbevist meg om én ting: Det avgjørende for kvaliteten i politiets arbeid er ikke hvilken tittel vi bærer, men hvordan vi organiserer og utvikler kompetanse, ansvar og opplæring.