«Innvendingene bygger på misvisende fremstillinger»

I Politiforum 16. juli oppfordrer pensjonert statsadvokat Stein Vale regjeringen til å “snu” i innføringen av forenklede forelegg, som ble vedtatt som en del av Stortingets såkalte rusforlik i fjor.

Innvendingene hans bygger på til dels misvisende juridiske og faktiske fremstillinger.

Neppe mer krevende vurderinger enn før

Vale sår tvil om ordningens gjennomførbarhet og viser til vurderingene politiet må foreta før forenklet forelegg gis. Flere av vurderingstemaene han problematiserer, som sannsynligheten for at stoffet er til mistenktes egen bruk, eller at mistenkte har et rusproblem, må politiet imidlertid ta stilling til allerede – ikke bare ved reaksjonsfastsettelsen, men også på stedet i forbindelse med tvangsmiddelbruk.

Innføringen av forenklede forelegg byr neppe på større utfordringer.

Om noe, vil noens eventuelle hjelpebehov få mindre betydning nå, siden konsekvensene av en feilvurdering vil bli mindre. Mens personer med et uoppdaget eller underkjent rusproblem tidligere er blitt bøtelagt, vil de nå kunne velge rådgivning i stedet, siden dette skal være normalreaksjonen når noen takker nei til forelegget.

Adgangen til å gi forenklet forelegg reduserer også behovet for tvangsmiddelbruk og risikoen for tjenestefeil.

I motsetning til hva Senterpartiet gir inntrykk av i Politiforum 17. juni, gir rusforliket hjemmel til spytt- og annen prøvetaking i saker om bruk. Dette blir imidlertid kun nødvendig når siktede hverken tilstår eller vedtar på stedet.

Uten muligheten til å avgjøre saker på stedet, hadde rusprøve måttet tas oftere, med økt fare for EMK-brudd i møte med rusmiddelavhengige mistenkte.

Når det kommer til identifisering og kvantifisering av stoff, gjøres dette allerede med enkle metoder i foreleggssaker, og hurtigtester og enkle vekter er godt nok når spørsmålet kun er om saken kan avgjøres forenklet.

Ordningen foreslås for øvrig avgrenset til noen få stoffer, og det åpnes for at forelegget kan utstedes i ettertid når nærmere undersøkelser kreves. Når både Sanksjonsutvalget og Rusreformutvalget fant det forsvarlig å avgjøre narkotikasaker på stedet (førstnevnte med forenklet forelegg og sistnevnte med pålegg om rådgivning), og departementet i april i fjor varslet at det ville utrede forenklede forelegg videre, må utfordringene her nå antas å ha blitt vurdert godt nok.

Hva gjelder forslaget om at forenklet forelegg ikke skal benyttes ved straffskjerpende omstendigheter, kan et vidt “straffutmålingsskjønn” tenkes å gjøre håndhevelsen tungvint. Typetilfellene beskrevet i høringsnotatet – demonstrativ rusmiddelbruk foran politiet og åpenlys befatning med narkotika i barns nærvær – er dog forholdsvis konkrete og lite subjektive.

Behovet for en slik unntaksregel kan likevel godt problematiseres i høringen, da normalstraffen på forelegg i praksis sjelden er blitt fraveket ved legemiddellovbrudd uten at andre straffebud (f. eks. ordensforstyrrelse) har vært overtrådt.

Tvilsom fare for etterfølgende bestridelse av forelegg

Vale påpeker at et forenklet forelegg kan måtte oppheves hvis noen hevder å ha vært så ruspåvirket at vedtakelsen ikke kan sies bindende. (Ifølge høringsnotatet skal forelegget utstedes i ettertid ved sterk ruspåvirkning.)

Den som bestrider en bot for bruk slik, risikerer imidlertid at den etterfølgende forklaringen bidrar til å oppfylle beviskravet. Det sannsynlige utfallet er da ikke henleggelse, men en påtaleunnlatelse med vilkår som havner i reaksjonsregisteret.

Når bøtesatsen ved forenklet forelegg for bruk foreslås satt til kun 1500 kroner, vil nok få se seg tjent med en slik strategi. Ved oppbevaring vil boten riktignok bli større, men bevisbildet vil da være langt vanskeligere å bestride.

Etterfølgende bestridelse er dessuten fullt mulig i en reaksjonsmodell uten forenklede forelegg, da også tilståelser avgitt på stedet kan trekkes. Dette innebærer ingen selvinkrimineringsrisiko, og incentivet til bestridelse kan antas sterkere når reaksjonen strafferegistreres enn når det gis forenklet forelegg.

Rushåndhevingsutvalget foreslo å løse dette problemet ved å la politiet kreve rusprøve også av personer som har tilstått bruk, men stortingsflertallet ville ikke undergrave forholdsmessighetsprinsippet. Muligheten til avgjørelse på stedet ble derfor den eneste forholdsmessige måten å sikre både fortsatt straffbarhet og effektiv (nok) rettshåndhevelse på.

Ikke mange flere som bruker narkotika nå enn før

Også Vales poeng om utviklingen i narkotikabruk er misvisende. Selv om kokainbruken har økt siden 2021, og unge voksne nordmenn ligger høyt på denne statistikken i europeisk sammenheng, ses førstnevnte trend i store deler av EU, og sistnevnte var også sant før 2021.

EUDAs rangering sammenlikner i tillegg ulike grunnlagsår, slik at Norges “pallplassering” kan problematiseres.

Bruken av kokain sier dessuten ikke stort om holdningene til det generelle narkotikaforbudet. Et mer informativt tall er hvor mange som oppgir å ha brukt noe ulovlig stoff.

Ifølge SSBs rusundersøkelse har dette tallet i perioden 2013-2024 steget fra rett under 30 prosent til rett over 33 prosent blant nordmenn i alderen 16 til 30 år. (I aldersgruppen 16 til 64 år er økningen større, men dette skyldes at kohortene med minst ulovlig ruserfaring er i ferd med å eldes ut av statistikken.)

For øvrig fant Ung i Oslo-undersøkelsen i 2026 en nedgang i bruk av både cannabis og andre ulovlige stoffer, og på videregående er kokainbruk halvert siden 2023 – og nå på nivå med årene før “kokainbølgen”.

Oslo-ungdommene synes dermed ikke å ha blitt påvirket av signalene fra Stortinget, med mindre påstanden er at nedkriminaliseringen har gjort ulovlig rus mindre spennende.