Kronikk
«Du ser en 15-åring. Jeg ser et kriminelt nettverk.»
Hvis vi vet at kriminalitet kan læres, hvorfor er vi så tilbakeholdne med å snakke om at også holdninger til rus kan læres?
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
De fleste møter ungdomskriminalitet gjennom mediene. En slåsskamp utenfor et kjøpesenter. Et ran filmet med mobiltelefon. En gutt med hettegenser og balaklava. En gjeng som sparker løs på en jevnaldrende. En ungdom som tvinges til å kysse skoene til en annen.
Bildene varer i noen sekunder. Så kommer neste video.
For oss som arbeider tett på disse miljøene, begynner historien lenge før kameraet slås på.
For oss som arbeider tett på disse miljøene, begynner historien lenge før kameraet slås på.
Vi ser ikke først og fremst ungdommene. Vi ser menneskene som styrer dem. Vi ser markedet de er blitt en del av.
Vi ser økonomien. Vi ser hvem som tjener penger.
Gjennom mange år har jeg fulgt hvordan ungdom rekrutteres inn i narkotikakriminalitet. Ikke den spektakulære kriminaliteten som havner på avisforsidene, men den stille, metodiske og langsomme rekrutteringen som foregår hver eneste uke.
På Snapchat, Telegram og Signal. På skoleveien, ved bussholdeplassen, utenfor treningssentre og kjøpesentre.
Den begynner sjelden med vold. Den begynner med tilhørighet, anerkjennelse og penger.
Tidligere var det ofte eldre kriminelle som identifiserte ungdom de kunne utnytte. Det skjer fortsatt.
Nå ser vi ungdom som selv har lært mekanismene godt nok til å rekruttere enda yngre barn.
Men utviklingen de siste årene bekymrer meg enda mer. Nå ser vi ungdom som selv har lært mekanismene godt nok til å rekruttere enda yngre barn.
Når en 15-åring leder yngre løpegutter, forteller det oss noe viktig. Kriminaliteten reproduserer ikke bare seg selv. Den lærer bort sin egen forretningsmodell.
Derfor synes jeg uttrykket «ungdom som blir dratt inn i kriminalitet» blir for passivt. De blir ikke bare dratt inn.
De blir systematisk rekruttert.
Bak den 14-åringen som selger noen gram cannabis, står det ofte mennesker som aldri selv tar risikoen.
De står ikke utenfor kjøpesenteret med stoff i lomma. De lar barn og unge bære risikoen, mens de selv sitter igjen med pengene.
Parallelt med at kriminaliteten har blitt grovere, har den blitt mer profesjonell.
Det er dette som bekymrer meg mest. Parallelt med at kriminaliteten har blitt grovere, har den blitt mer profesjonell.
For få år siden handlet mange narkotikasaker om lokale miljøer.
I dag ser vi ungdom som knyttes direkte til organiserte nettverk.
Oppdrag formidles digitalt. Gjeld brukes som pressmiddel. Vold brukes til å kreve inn penger, bygge frykt og sikre lojalitet.
Barn og unge som i går var skoleelever eller fotballspillere, kan på kort tid bli en del av en organisasjon de verken forstår rekkevidden av eller klarer å komme seg ut av alene.
De fleste voksne ser fortsatt en tenåring. Vi ser også markedet og økonomien bak. Vi ser hvem som tjener på at etterspørselen fortsetter, og nettopp derfor blir jeg bekymret når narkotikadebatten reduseres til et spørsmål om brukeren.
Organisert kriminalitet er opptatt av kunder, ikke ideologi.
Hver eneste person som kjøper narkotika, uansett motiv, bidrar til et marked som finansierer rekruttering av mindreårige, vold, trusler, våpen og hvitvasking.
Det kommer ingen lynlåspose med kokain med en kvittering som forteller hvem som tjener pengene. Men vi ser det. Og det gjør inntrykk.
Derfor blir også regjeringens forslag om å møte bruk, kjøp og besittelse av mindre mengder narkotika med forenklede forelegg mer enn en juridisk justering, sett fra politiets ståsted.
Mange vil oppfatte dette som en mindre endring. Vi ser noe annet. Vi ser en risiko for at samfunnets oppmerksomhet flyttes enda mer mot brukeren og enda lenger bort fra markedet som lever av brukeren.
I politiets hverdag handler narkotika sjelden bare om rus. Den handler om økonomi, rekruttering, hevn, frykt og vold. Om mennesker som tjener store penger på at barn og unge gjør den farlige jobben.
Vi er alle enige om at kriminalitet kan læres. Derfor er vi opptatt av hvilke miljøer unge havner i, hvem de omgås og hvilke normer de møter. Vi vet at språk, holdninger og handlinger formes av fellesskap.
Likevel er vi langt mer tilbakeholdne med å snakke om at også holdninger til rus kan læres. At grenser flyttes, og at det som én gang var utenkelig, gradvis blir normalt.
Organisert kriminalitet lever av denne normaliseringen. Den lever av at flere blir kunder. Den lever av at flere blir rekrutter.
Organisert kriminalitet lever av denne normaliseringen. Den lever av at flere blir kunder. Den lever av at flere blir rekrutter.
Den lever av at flere ser narkotika som en vare løsrevet fra menneskene som produserer, smugler, selger og kontrollerer markedet.
Derfor ser ikke jeg først og fremst en 15-åring. Jeg ser et kriminelt nettverk som har funnet en ny måte å sikre sin egen framtid på.
Det er dette som gjør meg bekymret. Ikke fordi jeg tror alle unge som prøver narkotika ender i organisert kriminalitet. Men fordi jeg hver dag ser hvordan organiserte kriminelle er avhengige av at noen gjør det.
