«Det er grunn til å advare mot at det vedtas en lov hvor man forsøker å detaljregulere politiets oppbevaring og bruk av skytevåpen»

Etter at det gjennom vedtak på flere politiske partiers landsmøter denne våren var klart at det nå er et flertall på Stortinget for permanent bevæpning av politiet, fremmet regjeringen nylig en proposisjon, Prop. 140 L (2024-2025), med forslag om nødvendige endringer i politiloven. 

Lovproposisjonen er en direkte oppfølging av et forslag av februar i år fra tre av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter.

Representantforslaget er todelt; det bes om at regjeringen fremmer forslag om nødvendige lovendringer for å innføre generell bevæpning av politiet, og regjeringen bes om å sikre bevæpning av politiet frem til Stortinget har behandlet forslaget om permanent bevæpning.

To utredninger

Hvorvidt politiet skal være permanent bevæpnet i form av fremskutt lagring på kropp av enhånds skytevåpen, har vært gjenstand for to utredninger: NOU 2017: 9 Politi og bevæpning og Maktmiddelutvalgets utredning fra 2022. 

Spørsmålet har også hatt betydelig politisk oppmerksomhet i flere år. Den politiske oppmerksomheten har resultert i flere endringer i politiloven opp gjennom årene, som dels har vært unødvendige, slik som politiloven § 6 b som ikke sier annet enn det som allerede står i våpeninstruksen, og endringer som har vist seg vanskelig å forholde seg til fordi de er for begrensende, og som derfor har medført nye endringer, jf. fullmaktsbestemmelsen politiloven § 29.

Om politiet skal være bevæpnet i den daglige tjenesten, er åpenbart et så viktig spørsmål at det må avgjøres av Stortinget. 

Ettersom innholdet i den gjeldende politilov § 29 annet ledd forutsetter at norsk politi er ubevæpnet i den daglige tjenesten, må det en lovendring til for å innføre permanent bevæpning. 

Av den grunn foreslås § 29 annet ledd opphevet i den nylig fremlagte proposisjonen.

Demokratisk kontroll

Politiloven § 6 b om vilkårene for bruk av skytevåpen er basert på et forslag i NOU 2017: 9, hvor forslaget om en egen bestemmelse i politiloven var begrunnet med at bestemmelsen «vil styrke våpeninstruksens rettslige forankring og gi økt demokratisk kontroll med hvilke maktmidler politiet skal ha adgang til». 

Å hevde at en lovfesting av hvilke konkrete maktmidler politiet skal ha adgang til å bruke og vilkårene for slik bruk i seg selv øker den demokratiske kontrollen med politiets maktmidler, er vanskelig å forstå. 

Lovgivers oppgave må være å gi generelle regler om prinsipper for politiets maktbruk; ikke å angi hvilke maktmidler, herunder typer av våpen, politiet som utøver av statens voldsmonopol skal kunne ta i bruk. 

Generelle regler om at all maktbruk skal være nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig og det såkalte «minstemiddelprinsippet» finnes allerede i politiloven. 

Mer detaljerte regler hører hjemme i våpeninstruksen, som er en forskrift gitt av Justis- og beredskapsdepartementet, og i instrukser gitt av Politidirektoratet.

Selve kontrollen med hvordan makt utøves i enkelttilfeller, foretas av andre statlige organer enn lovgiver; i siste instans om nødvendig av domstolene. 

Om departementet følger anbefalingen fra Maktmiddelutvalget, vil det i tillegg bli etablert et «maktmiddelråd» som kan evaluere alvorlige hendelser hvor politiet har brukt makt.

Fullmakt til Politidirektoratet

I den foreliggende proposisjonen går departementet inn for at det skal lovfestes at Politidirektoratet – som en midlertidig ordning – kan beslutte at politiet skal være bevæpnet i daglig tjeneste. 

Formålet med en slik fullmakt er åpenbart å forsere innføringen av permanent bevæpning slik det var bedt om i representantforslaget. 

Departementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon om permanente regler slik at disse kan være på plass i løpet av 2026.

Når § 29 annet ledd blir opphevet, er det rettslig sett ikke nødvendig å vedta en lov som innfører bevæpning i den daglige tjeneste. 

Rammer for bevæpning

Departementet skriver imidlertid i proposisjonen at spørsmålet om innføring av permanent generell bevæpning av norsk politi, og hvilke rammer som skal gjelde for bevæpningen, skal følge en ordinær lovgivningsprosess med høring. 

Som nevnt er det åpenbart riktig at Stortinget avgjør det prinsipielle spørsmålet om permanent bevæpning av politiet. En slik avgjørelse vil være tatt når den foreliggende proposisjonen er behandlet. 

Hva departementet mener med «hvilke rammer som skal gjelde» er høyst uklart, men det siktes trolig til begrensninger, eller «innramming», som er et uttrykk som ble brukt i Stortingets justiskomités høring om representantforslaget den 14. mai. 

Selv om det fra politisk hold kan være et ønske om å lovfeste begrensninger i rekkevidden av bevæpningen i den daglige tjenesten, er det grunn til å advare mot at det vedtas en lov hvor man forsøker å detaljregulere politiets oppbevaring og bruk av skytevåpen, kompetansekrav, om våpenet skal være ladd eller ikke, eventuelle begrensninger for visse typer polititjeneste og lignende detaljerte bestemmelser. 

Politiloven er lite egnet for slike omfattende regler. Vi får håpe våre lovgivere klarer å skille mellom det som er overordnede og prinsipielle temaer, og rent politifaglige temaer. 

Til sammenligning kan det nevnes at i Sverige, hvor politiet har vært bevæpnet siden 1965, er det kun generelle regler i politiloven om maktbruk, jf. § 10 om «Använding av våld». 

De mer detaljerte vilkårene for bruk av skytevåpen er gitt i en egen instruks. Slik bør det også bli i norsk politilovgivning.