Fagdommerne har mottatt kritikk fra flere jurister som ikke var involvert i saken, både fra forsvarer- og påtalesiden, og fra dommerhold. 

Andre mener derimot kritikken mot dommen er urimelig, og at dommen er «veldig grundig». Det er vanskelig å forstå, for det kan argumenteres for at det er langt flere graverende forhold ved dommen enn det som alt er påpekt.

Bekreftelsesfelle?

Påstanden om at politi og påtalemyndighet i nyere tid havnet i en bekreftelsesfelle, går langt utover en saklig uenighet om bevisene. En slik anklage bør ikke kunne fremsettes i en skriftlig dom uten en begrunnelse med et vesentlig bedre feste i bevisvurderingen enn her.

Disse alvorlige beskyldningene fra rettens flertall rammer også andre som kom til samme konklusjon som aktoratet, ikke minst meddommerne i mindretallet. 

Å melde seg til meddommertjeneste er en viktig oppgave, og det er ikke holdbart at man, om enn indirekte, skal kunne risikere å bli gjenstand for slike beskrivelser i en skriftlig dom.

Det er også påfallende at flertallet omtaler seg som «lagmannsretten». Dommen var ikke enstemmig, og det er bemerkelsesverdig at mindretallet avspises med kun fem setninger til slutt, hvor to av setningene kan tolkes som at fagdommerne har satt sitt preg, også der. 

Fagdommerne burde fått frem dissensen langt tydeligere underveis i bevisvurderingen, men mener altså det ville blitt «for tungvint». Dette er uheldig, da man ikke får innsikt i de motargumentene det må antas at mindretallet fremførte i diskusjonen med flertallet.

Grenseløs spekulering?

Rettens flertall erkjenner at de har spekulert til tiltaltes gunst i sin bevisvurdering, og mener at om en «spekulasjon kan vere rett, må ein legge spekulasjonen til grunn». 

Men hvor langt kan retten strekke strikken og spekulere aldeles fritt?

Inntrykket man i sum sitter igjen med, er at dommen på en rekke punkter er svært spekulativ. En slik tilnærming gir økt risiko for å havne over i den teoretiske og oppkonstruerte tvilen retten skal se bort fra. 

Skal slike spekulasjoner bli en norm, kan man risikere at det blir fullt akseptabelt for dommerstanden å spekulere seg frem til frifinnelser i enhver sak.

Selvmotsigelse?

Tingretten gikk, til forskjell fra lagmannsrettens flertall, grundig gjennom aktuelle mulighetene for oversmitte, og begrunner hvorfor disse avvises som helt usannsynlige. 

Lagmannsrettens flertall virker faktisk enige når de skriver at det kanskje ikke foreligger «nokon konkret realistisk måte for overføring av DNA i forkant». Pussig nok lander de likevel på at DNA-funnet «ikkje […] er vanskeleg å forklare dersom tiltalte er uskuldig», noe som fremstår som en selvmotsigelse. 

Ikke mindre underlig fremstår det når flertallet refser aktoratet og gir dem ansvaret for ikke å ha funnet frem til plausible muligheter for oversmitte, fordi de angivelig ikke har lett godt nok.

DNA mot en tilfeldig person kan åpenbart ikke stå alene, men 53-åringen er heller ingen tilfeldig person, noe mindretallet peker på i sin svært korte dissens. Sannsynligheten for at en slik oversmitte skulle ramme en person blant Haugalandets 100.000 innbyggere som tidlig var mistenkt av politiet i saken, er mikroskopisk. 

Det er vanskelig å bli overbevist om at flertallet har skjønt hvor usannsynlig dette er, siden de konkluderer med at det ikke en gang er «meir truleg» at tiltalte er skyldig.

Måten flertallet «løser» dette på, er å antyde at mistankegrunnlaget ikke var berettiget, gjennom å hevde at tiltaltes rulleblad ikke har «nokon relevans for skuldspørsmålet». En slik bagatellisering av straffehistorikken er lite respektfull mot de mange fornærmede som vitnet i retten, især psykologen som ble overfalt i 1990. 

Som om ikke det var nok, legger flertallet til grunn forklaringen tiltaltes mor gav 26 år etter drapet, hvor tingrettens anførsel om klare symptomer på demens blir hoppet elegant bukk over uten begrunnelse.

Jo flere DNA-treff, jo svakere bevis?

Flertallet har tolket et mulig nytt DNA-funn mot 53-åringen som en svekkelse av bevisene. Logikken her synes å være at jo flere DNA-funn mot en person, jo mindre sannsynlighet for skyld, siden man i teorien ikke kan utelukke at det minst gjerningsrelevante funnet følger av «ekstern» oversmitte, og at dette funnet har smittet over til alle øvrige funn. 

Om det er noe som tyder på mangel på objektiv tilnærming til bevisene, så er det en slik tankerekke. Likevel konkluderer altså flertallet med at en annen tolkning enn deres er «uforståeleg».

En mulig forklaring på DNA-funnet på strømpebuksa, som også rettens flertall virker å erkjenne er plausibel, må være at tiltalte er gjerningsmann. I motsetning til hva flertallet hevder, er ikke dette en urimelig spekulasjon. 

Men hvis det samtidig finnes en plausibel konkurrerende fortelling som ikke innebærer at tiltalte er gjerningsmann, så skal han frifinnes.

Det avgjørende er plausibilitet. Retten skal ikke forholde seg til tvil som ikke er rimelig. Mener man bevisene ikke holder, er det selvsagt riktig å frifinne. 

Men flertallet har ikke lykkes i å begrunne konklusjonen på en god måte, og dommens mest graverende mangel er fraværet av plausible forklaringer på hvordan oversmitte kan ha skjedd.

Beklagelige mangler

All plass viet til polemisk imøtegåelse av aktoratets argumenter, fortrenger dessverre de juridiske vurderingene og den logisk-analytiske vektingen av bevisene som en så viktig rettssak hadde fortjent. 

Beklagelig med tanke på de pårørende, den tiltalte og for dommens ettermæle.

Dommens mangelfulle begrunnelse og den tidvis usaklige kritikken, gjør at man kan mistenke at rettens fagdommere har hatt en holdning til en av partene underveis som kan ha påvirket bevisvurderingen. 

Den direktesendte domsopplesningen peker i samme retning. Der ble konklusjonen på dramatisk vis først avslørt til slutt, hvor det kunne fremstå som et mål å henge ut en av partene for åpen mikrofon i offentligheten. 

Man bør ganske enkelt kunne forvente mer enn dette fra personer i så viktige stillinger.