Mer enn én tilstand

Det begynner å nærme seg 90 år siden første gang det ble advart mot «svenske tilstander» i en norsk avis, skal vi tro Nasjonalbibliotekets mediearkiv. På 1930-, 1940- og 1950-tallet, var det frykten for profesjonalisering av norsk fotball og en mer liberal alkoholpolitikk som fikk skribentene til å hente fram kraftuttrykket.

I dag er det få her til lands som forfekter innstramninger i alkoholpolitikken, mens de best betalte fotballspillerne i Norge tjener like mye som politidirektøren og justisministeren til sammen.

«Svenske tilstander» har imidlertid bestått som et slags samlebegrep for noe svenskene har, som vi ikke vil ha i Norge. Uttrykket har blitt brukt nedsettende om alt fra urbanisering, arbeidslivsstrukturer, privatskoler og landbrukspolitikk, til velferdsordninger, strømpriser, kulturkonflikt og innvandringspolitikk. For å nevne noe.

Mest av alt i disse dager handler uttrykket om en skremmende forakt for politiet – en forakt som i påsken ga seg utslag i grove, planlagte og målrettede angrep mot svensk politi i en rekke byer.

Oppdraget var krevende nok i seg selv: Å verne om ytringsfriheten til en ytterliggående politiker hvis opplagte mål var å provosere og oppildne til reaksjoner. Ingen ble overrasket over at det kom reaksjoner mot koranbrenningen hans. Men mange ble sjokkert over hvordan protestene utartet.

Svenske polititjenestemenn forteller om horder av mennesker – menn, kvinner og barn – som gikk til angrep. Om hvordan steinene som ble kastet mot politiet, var hugget til for å ha flest mulig skarpe spisser. Om molotov-cocktailene som satte fyr på et titalls politibiler.

Flere polititjenestemenn beskriver hvordan de ble utsatt for vold av en karakter de aldri før hadde opplevd i sin politikarriere, i det som framsto som planlagte og velorganiserte angrep. Det er til å få frysninger av.

Hvis det er dette som er «svenske tilstander», er det jammen ikke rart folk er redde for at disse tilstandene også skal komme krypende over grensen.

Det er riktignok ingen stor bekymring for at vi i Norge kommer til å oppleve noe lignende det som skjedde i Sverige i påsken – i hvert fall ikke på kort sikt. Også her til lands har vi imidlertid sett skremmende tendenser til at enkelte miljøer mangler respekt for politiet og setter seg selv over loven.

Det finnes politihat også i Norge, og det må politiledelsen og politikerne ta på alvor. Angrep på politiet er ikke bare angrep på menn og kvinner i uniform – det er et angrep på demokratiet.

Det som taler mot at Norge følger etter Sverige, er vesentlige forskjeller i underliggende samfunnsstrukturer; som integrering, bosettingsmønster og sosiale forhold. Ikke minst har norsk politi et langt sterkere fokus på forebygging enn sine svenske kolleger.

At forholdene ligger bedre til rette for at akkurat disse «svenske tilstandene» ikke smitter over til Norge, må imidlertid ikke bli noen sovepute. I tråd med norsk politis lange, forebyggende tradisjon, handler det om å sette inn de riktige tiltakene i dag, for å forhindre større problemer i framtiden. Signalene fra toppen er gode. Vi håper ordene følges opp med handling.

For hvis «svenske tilstander» blir til «norske tilstander », har både politiet og demokratiet tapt.