Det er krise i politi-Norge. Og den er varslet.

Høsten 2023 har ressurssituasjonen for politiet gått fra vondt til verre. 

Krisen som etaten nå står i, illustreres sterkest ved at det ikke lenger bare er den politiske opposisjonen og fagforeningene som roper høyt om ressursmangel og lav bemanning. 

Nå kommer advarslene fra alle nivåer i politiet.

Som perler på en snor har de stått fram: Kripos-sjef Kristin Kvigne, Øst-politimester Cecilie Lilaas-Skari, Oslo-politimester Ida Melbo Øystese, assisterende riksadvokat Torunn S. Homberg, Økokrim-sjef Pål Lønseth og avdelingsdirektør Bjørn Vandvik i Politidirektoratet.

Slik kunne vi fortsatt. Politiledere på alle nivåer trykker på den store røde knappen. 

Når vanligvis nokså servile politiledere ikke vegrer seg fra å ta bladet fra munnen, er det virkelig alvor.

I går kom bekreftelsen på at statsråden har lyttet. 840 ekstra millioner skal politiet få å rutte med neste år. Men er det nok?

Hverken Politiets Fellesforbund eller Politidirektoratet ønsket umiddelbart å kommentere Emilie Enger Mehls velregisserte gladnyhet i går torsdag. De vil ikke binde seg til masta, og avventer istedenfor budsjettforslaget, for å gå inn i detaljene og se hva dette egentlig innebærer.

Det er både forståelig og fornuftig, sett i lys av den alvorlige situasjonen politiet befinner seg i. 

Når vi vet at Kripos mangler ressurser til å håndtere økende gjengproblematikk, at digitaliseringen av politiet ligger langt på etterskudd og vil kreve mange hundre millioner ekstra, at restansene skyter i været, og at Oslo politidistrikt - landets mest robuste - ikke klarer å håndtere uforutsette demonstrasjoner uten å be andre politidistrikter om hjelp, da er det mørke skyer i horisonten.

Det store paradokset er de over 400 nyutdannede og arbeidsledige politifolkene som så gjerne skulle fått brukt den kompetansen de har tilegnet seg gjennom tre år på Politihøgskolen.

Gudene må vite at behovet er der. Det finnes ikke den politileder i Norge som ikke hadde takket ja til en polititjenesteperson eller to til å fylle vaktlistene eller for å få ned restansene.

Det hjelper lite, når det ikke finnes penger til å ansette dem. 

Istedenfor ender vi med absurde utslag som de to arbeidsledige politifolkene som måtte til NAV for å få arbeidstrening i Nordland politidistrikt.

Når den ene statlige etaten ikke har råd til å lønne dem, trår den andre statlige etaten til. Det kunne vært en molbohistorie, men dette er virkeligheten i politi-Norge anno 2023.

Og mens flere hundre politifolk skraper på døra for å få lov til å hjelpe til, er de som er så heldige å ha en politijobb å gå til, i ferd med å gå på veggen.

Seks av ti politiansatte har vurdert å slutte i løpet av de siste to årene. Mange peker på økt arbeidsbelastning som en årsak.

Sykefraværet i politiet var rekordhøyt allerede i fjor.

«Det er høy sannsynlighet for sykemeldinger som konsekvens av økt belastning på gjenværende ansatte», advarte Politidirektoratet selv i sin andre tertialrapport tidligere i høst.

Over 400 politifolk er arbeidsledige, samtidig som politiansatte jobber seg syke. Det er skammelig. Og det er alvorlig.

Tiden vil vise om ekstrabevilgningen vil være nok ikke bare til å få politiet på rett kjøl igjen, men også til å gi den nødvendige dytten som kan sette politiet i stand til å møte de betydelige utfordringene etaten står overfor i årene som kommer.

Vi tviler på at det er nok. Til det er etterslepet og behovet altfor stort. Men 840 millioner er i hvert fall en god start. 

Om ikke annet viser det at justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl har lyttet til de unisone advarslene fra et nær samlet politi-Norge.

Det anbefaler vi at hun fortsetter med.