Debatt
«Illevarslende trend: Færre søker lederstillinger i politiet»
En økende bekymring for PF er de stadige tilbakemeldingene om at det er færre som søker lederstillinger. Det er et symptom, men på hva?
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Lederkontaktene ga tidlig i vår tilbakemelding på at en del lederstillinger hadde få, til dels svært få søkere.
Eksempelvis var det kun en søker på stasjonssjefsstilling i Alta, noe som er uvanlig på en nivå 3-lederstilling. Det er også flere eksempler på at færre og færre søker enda høyere lederstillinger.
Mer overraskende var at flere distrikter har få søkere på nivå 4-stillinger (avsnittsledere), som det vanligvis er mange søkere på!
At det nå også er problemer med få søkere på leder-stillinger er illevarslende.
Det har tidligere vært fokus på problemet mange distrikter har med rekruttering av «normale» politistillinger, men at det nå også er problemer med få søkere på lederstillinger er illevarslende.
Dette har ikke vært en problemstilling på mange år, og spørsmålet er derfor hvorfor det er færre som ønsker å være ledere i politiet?
Den mest nærliggende forklaringen gis av flere ledere:
«Hvorfor skal man ta på seg mer arbeid og ansvar for lite penger, når det eneste man oppnår er å havne i en ubehagelig skvis mellom faglig vurdering og økonomi?»
Symptomet er tydeligst på landets operasjonssentraler, hvor man nå tjenesteplanlegger med «hull» i listen. Rett og slett fordi det ikke er folk å sette inn på lista.
Det må påregnes merarbeid for de som jobber der, som igjen fører til et ubehagelig arbeidspress, som absolutt ikke er ønsket, og som definitivt går utover «et forsvarlig arbeidsmiljø»!
Når man som leder i tillegg må streve med å rekruttere kompetente medarbeidere, blir det en skvis.
Denne ubehagelige skvisen står alle ansatte i, men ansvaret står lederne igjen med.
Denne ubehagelige skvisen står alle ansatte i, men ansvaret står lederne igjen med.
Og da blir det en mer og mer uutholdelig posisjon å sitte i.
Når man har både ønske og intensjon om å drive ledelse og utvikling, men blir sittende med ansvaret som administratorer for en tjenesteplanlegging hvor det er umulig å komme i mål.
Hvor konsekvensen er at medarbeiderne reagerer, tillitsvalgte protesterer, og hverdagen din blir mer og mer ubehagelig - og som ender med en enda mer ubehagelig varslingssak mot deg som leder, fordi uforsvarligheten ikke blir utbedret.
Det er lite igjen av det som står i utlysningstekster for lederstillinger: «Bidra til utvikling og kompetanse innenfor ledelse og fagområdene som tilliger tjenesteområdene.»
Det er svært viktig at politiet tiltrekker seg de beste lederne. Det er nærmest en forutsetning for å komme oss videre.
Det er svært viktig at politiet tiltrekker seg de beste lederne. Det er nærmest en forutsetning for å komme oss videre, og utvikle oss i takt med samfunnsutviklingen.
Akkurat nå får ledere ikke nødvendig tid og anledning til å utvikle verken enheten eller folkene som jobber der.
Det meste handler om å komme seg gjennom de nærmeste dagene med minimumsbemanning. Og det blir ikke bedre av at enkelte eksterne forskere konkluderer med at «det er mye å hente når det gjelder lederkultur i politiet».
Jeg kjenner veldig mange ledere i politiet. De aller fleste av disse har et stort hjerte og engasjement for etaten. De er idealistiske og ønsker sterkt å bidra til god utvikling av etaten, og ikke minst er de svært opptatt av de folkene de har ansvar for.
Det er den lederkulturen som er mest fremtredende.
Skal vi rekruttere og beholde disse lederne fremover må vi få disse lederne ut av den skvisen de står i hver dag, og la de få tid til å drive ledelse.
