«Trygghet er målet – fagfolk finner virkemidlene»

Det legges merke til at VG og Aftenposten, sammen med Høyre og FrP, kritiserer Senterpartiets opprettelse av nye tjenestesteder for politiet. Det har vi i Norges Politilederlag også gjort ved flere anledninger.

Samtidig snakker Høyre og Fremskrittspartiet om at de vil satse med minst 1000 flere politifolk.

Det er positivt at Senterpartiet, Høyre og FrP vil ha et politi som leverer bedre tjenester. Vi i Norges Politilederlag i Parat deler ønsket, men ser samtidig at medisinen de foreslår – flere tjenestesteder og antall politifolk – ikke treffer kjernen av utfordringen.

Skal politiet lykkes, må vi styre etter mål, ikke bare innsatsfaktorer.

Et sterkt og tilstedeværende politi både i bygd og by gir udiskutabelt gode forebyggende effekter. Det er ingen uenighet om dette i politiet. 

Men det betyr ikke at vi ukritisk kan opprette nye tjenestesteder overalt. 

Med dagens rammer er dette feil bruk av knappe ressurser. Når vi legger til rette for symbolpolitikk, svekker vi faktisk beredskap og trygghet. 

På samme måte kan ensidig fokus på antall politifolk virke begrensende for den kompetansen et moderne politi har behov for. 

Skal vi møte stadig mer komplekse utfordringer innen sammensatt virkemiddelbruk, kriminalitet, beredskap og forebygging, må vi prioritere riktig kompetanse på rett sted – ikke bare flest mulig med politikompetanse. Tall alene gir ikke trygghet. 

Trygghet er heller ikke jevnt fordelt i dag. I sentrale strøk melder stadig flere at de ikke føler seg trygge (Politiets innbyggerundersøkelse 2024). 

Her ligger nøkkelen: Hva om politikerne satte som mål at alle, uansett bosted, skal oppleve samme grad av trygghet? 

Da kan politiledere bruke sitt faglige skjønn til å velge virkemidler lokalt, fremfor å få dem diktert nasjonalt. Men dette krever et handlingsrom. Det kan politikerne våre gi.

Den kommende langtidsplanen for politiet gir en mulighet til å løfte ambisjonsnivået for hva politiet skal levere. Med riktig politisk drahjelp kan vi prioritere måloppnåelse gjennom faglig forankring. 

Men alt har sin pris – både økonomisk og politisk. Spørsmålet politikerne må stille seg, er derfor: Er befolkningen villig til å betale prisen for et politi som leverer trygghet i by og land? 

Og på den annen side; har vi som innbyggere råd til å la være?

Her gjenstår det å minne regjeringspartiet Arbeiderpartiet, om at også de bør vise tydelig retning for hva de vil med norsk politi i årene som kommer.

Vi er klare til å ta ansvar. Gi oss tydelige mål, nødvendige ressurser – og tilliten til å bruke vårt faglige skjønn.