«Rusdebatten: Der vi helt åpenbart skiller lag, er synet på hva politiets innsats skal være»

Eliassen skriver: «Færre tilgjengelige rusmidler betyr færre brukere og svakere kriminelle nettverk», «…et vesentlig problem er kriminelle bakmenn» og «I dag er kundesegmentet merkbart utvidet».

Disse utsagnene er jeg helt enig i, og det fremstår for meg som at vi har mange sammenfallende meninger om nødvendige tiltak både for politiets del og for samfunnet for øvrig.

Der vi helt åpenbart skiller lag, er synet på hva politiets innsats skal være og samfunnets regulering/kriminalisering av narkotika.

Eliassen fremholder at «[i]nnsatsen må rettes mot å kneble tilgangen til markedet» og at «[d]et å kriminalisere disse menneskene (les rusmiddelavhengige) på linje med aktører som tjener på salg og distribusjon, er en grov stigmatisering».

Her mener jeg at Eliassen blir både for smal og for enkel, og bryter med sin ellers gode fremstilling av samfunnets behov for bred og sammensatt virkemiddelbruk.

For meg er det et mysterium hvordan et stort hjerte for de med langvarig og sterkt avhengighetsforhold til narkotika og de svakeste i samfunnet kan føre til et ønske om generell liberalisering av de samme rusmidlene som er utgangspunkt for problemene.

Å ikke å straffe tunge og langvarige rusavhengige og det å fjerne straff som virkemiddel overfor samtlige som bruker narkotika, er en stor forskjell. 

Noen av oss tror fortsatt på at lover også er normgivende. Det kan kanskje være verdt å ta med seg at ingen i Norge har sonet i fengsel for bruk av narkotika de siste 10 årene.

For meg og svært mange andre i politiet fremstår det som åpenbart at den økningen som vi nå ser i bruk blant unge har sammenheng med diskusjonen rundt rusreform, liberaliseringsstemmene og større aksept for bruk av narkotika.

Eliassen mener at vår sammenligning mellom myndighetenes regulering av tilgjengelighet til nikotin og energidrikker blir misvisende og lite overbevisende. 

Det vi påpeker at det er stor forskjell på den tydeligheten og vektleggingen av hvor usunne og helseskadelige disse produktene er, sammenlignet med narkotiske stoffer som heroin, kokain, hasj, og så videre.

De som blir taperne er barn og unge i utsatte livssituasjoner. Det virker for meg som at det er disse som særlig får utfordringer som følge av «rekreasjonsbruk» av narkotika, både hva gjelder skolegang og utvikling av alvorlig rusavhengighet. 

De aller fleste som bruker kokain her på østkanten i Oslo hvor jeg jobber er ikke dresskledde. 

Jeg kjenner for øvrig ingen rusavhengige som ønsket å bli avhengige når de startet med bruk av narkotika.

Eliassen beskriver «de kriminelle profittjagende organisasjoner som både misbruker og dreper på veien mot rikdom».

Jeg ønsker i likhet med Eliassen at vi bekjemper disse organisasjonene og den virksomheten de bedriver med full kraft, Men, da må vi ha en mer helhetlig tilnærming til narkotika som samfunnsproblem og politiets/rettssystemets tilgjengelige virkemidler.

Det uklare budskapet i rusreformen er en realitet, og det er en lang rekke uavklarte spørsmål knyttet til hvordan politiet skal omsette føringene i praksis. 

Det er vår hverdag, og jeg ser ikke reell hjelp i reformen, tvert imot. Dette vil utvilsomt føre til en begrenset innsats for politiets del.

Dersom det å påpeke disse realitetene er å skyte seg selv i foten lever jeg godt med det. 

Politiet er kun samfunnets redskap, og det er ikke politiet som er taperen i denne saken.

PS: Jeg setter stor pris på at du, Eliassen, som eneste journalist har engasjert deg i vår kronikk, og er personlig veldig glad i dine reportasjer. Jeg er på ingen måte tvilende til ditt engasjement for de marginaliserte og svake i samfunnet.