Vi hører at politiet er bekymret. Det blir vi alle når barn og unge bruker rusmidler. Og når bekymringen regjerer, kan det gjøre vondt å gi slipp på verktøy og metoder som man er overbevist om at hjelper. Likevel må vi ta innover oss at straffepolitikken som har blitt ført overfor barn og unge som bruker illegale rusmidler gjør mer skade enn nytte.

Som fagpersoner og representanter for brukerne, er vi forpliktet til å varsle når vi ser at samfunnets behandling av brukere er skadelig. Det er tid for at politiet gir stafettpinnen videre til andre yrkesgrupper. Vi har mange års erfaring med å hjelpe både barn og voksne uten bruk av straff eller trusler om straff. Og så vet vi nå, etter årevis med forskning, at behandling, forebygging og straff ikke er en god miks. Straff kan nemlig klusse til arbeidet vi gjør noe voldsomt.

Når politiet forklarer hva de mister av forebyggende tiltak med rusreformen, blir vi ikke like bekymret som dere. Vi vet at dette er et komplisert fagfelt og vi er derfor opptatt av å benytte evidensbasert praksis, som er tuftet på forskningen som ligger tilgjengelig om hva som har effekt, hva som ikke har effekt og hva som har potensiale til å skape store skader. Selv med de beste intensjoner, må vi innrømme når våre metoder gjør at mennesker blir dårligere av å være i kontakt med oss.

Der politiet bruker avhørsteknikker, bruker vi samtaleteknikker som skal bidra til en relasjon preget av gjensidig respekt, tillit og omsorg, og vi skal indusere håp om at livet kan bli bedre enn det er i dag. Den 16-år gamle jenten som sitter i en leilighet i Oslo sentrum, og som fremstår ruspåvirket, har behov for stabilitet og for trygge voksne som er interessert i å finne ut av hva man kan gjøre for å lindre der smerten er uutholdelig. Mistenksomhet manifestert som urinprøver og ruskontrakter egner seg dårlig som utgangspunkt for å bygge relasjonen som trengs for at vi skal klare å komme i posisjon til å gi hjelp. Straff og sanksjoner er verken sosialfaglig, eller helsefaglig anbefalt i dette arbeidet.

Vi må passe oss for å tilsløre ordbruk som forveksler straff med hjelp. Å kle ungdom nakne foran ukjente voksne, og å inspisere kroppens hulrom er for de fleste svært krenkende og ydmykende. For ungdom som ruser seg for å dempe minner om overgrepserfaringer er denne behandlingen direkte farlig. Vi må tørre å være ærlig om at integritets- og kroppskrenkende tvangsmidler skader unge mennesker, også når det gjøres i beste hensikt.

Strafferammen for bruk, og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, har en strafferamme på inntil seks måneders fengsel. Må vi ikke da spørre oss om de inngripende tiltakene som stripping og ransaking av hus, mobiltelefon, kjærlighetsbrev og private meldinger er forholdsmessig sett i lys av lovovertredelsen som ble gjort. Det sies jo støtt og stadig at ingen i dag fengsles for å være i besittelse av brukerdoser.

Med dagens praksis fører vi ungdom lengre unna oss. Vi er avhengig av at ungdom ikke skal være redd for å fortelle oss om sine innerste tanker, sine mest skamfulle øyeblikk i livet. Representanter av ordensmakten er i kraft av sin rolle uegnet til å vekke tilliten som trengs for å få tak på denne informasjon. Hvem vil være ærlig når konsekvensene er mer enn man kan tåle? Også vi som jobber med ungdom mister denne muligheten om vi brukes til å varsle dere når ungdom trår feil. Trusselen om straff og langvarige negative konsekvenser gjør at ungdom avviser de som prøver å hjelpe. Det er kanskje vondt å tenke på, men det er ganske naturlig.

Forskning kan fortelle oss at selv mindre inngripende tiltak fra politiet fører til stigmatisering, økt kriminalitet og mer antisosial atferd. Det ikke alltid man får muligheten til å gjøre opp for den urett man har vært med på å utrette. Som fagfolk har vi selv erfaring med dette. Rusfeltet har i lang tid vært et ekstremt normativt felt, som har vært styrt av trosspørsmål og moralisme mer enn kunnskap. Vi har vært med på å holde folk nede og er de første til å innrømme at det. Sorry! Men Rusreformutvalget ga oss kunnskapsgrunnlaget om at straff skader, straff stigmatiserer og det har ikke avskrekkende effekt som reduserer rusmiddelbruk. Vi har verdens helseorganisasjoner i ryggen på å gjennomføre rusreformen og store deler av fagfeltet står nå endelig sammen med brukerne omforent om reformen.

Vi kan aldri få gjort opp for fortiden, men vi kan ta noen gode steg inn i framtiden, og bidra til den største sosialpolitiske reformen i vår levetid. La oss ta over stafettpinnen nå, det er med all ydmykhet for politiets krevende arbeid at vi nå sier at vi har bedre forutsetninger enn dere til å hjelpe ungdom som ruser seg.

LES OGSÅ: Rusreformen – Konsekvensene kan bli flere rusavhengige og større spillerom for kriminelle