Gitt sakens alvorlighetsgrad, er det nødvendig å fremskaffe mer kunnskapsbasert informasjon for å dokumentere politiets arbeid, og dermed kunne gi fornuftige innspill angående tiltak.

Justisministeren må nå ta ansvar for å sikre asylbarnas rett til liv og trygghet.

En gjennomgang av 49 tilfeldige saker med savnende enslige asylsøkere fra fire politidistrikter i Norge, viser at alle ble henlagt med kode 016 – «avgjort utenfor straffesak».

Det kan være saklige grunner til å betvile disse avgjørelsene, men det fordrer en bedre kunnskapsbasering av materialet.

I Rundskriv fra Riksadvokaten om Saknetmeldinger - etterforskning, forutsetter han at man har like god notoritet ved innsamling og sikring av informasjon i slike saker som i andre saker, da man senere kan stå overfor en straffesak.

Forskningsspørsmålet var hvorvidt, og i hvilken grad disse forventningene innfris i det daglige undersøkende politiarbeidet med denne typen saker.

Rundskrivet ble så operasjonalisert til 26 temaer, og supplert med 6 konsepter fra etablert etterforskningsmetodikk ved undersøkende politiarbeid. Informasjon fra saksdokumentene ble systematisert og gitt skåre 1 eller 0 for gjennomført eller ikke gjennomført tiltak.

Et sentralt funn er at snittet ble 11,54 gjennomførte tiltak, og systematiseringen viser dermed gjennomgående lav kvalitet i politiets arbeid i disse sakene. Dette kan ifølge denne systematiseringen kategoriseres som «lav kvalitet».

Dette er i brudd med både Riksadvokatens rundskriv, Grunnloven §104 og 102, samt Barnekonvensjonen.

Feltet behøver et reelt løft for å sikre rettslikhet mellom asylbarna og andre barn i Norge.

Kompetente myndigheter må sørge for at en kunnskapsbasert, beste praksis implementeres slik at kvaliteten av politiets arbeid i slike saker heves betraktelig.

I Kvalitetsrundskrivet (RfR 3/18) presenterer Riksadvokaten et s.k. utvidet kvalitetsbegrep, hvor utfordringen ligger i å forklare og forstå «underliggende» faktorer som kan innvirke på kvalitet i etterforskningen.

Ut over den empiriske analysen ble derfor filosofisk og etisk metodikk applisert for å beskrive og analysere underliggende verdi- og kunnskapssyn. Underliggende tenke- og vurderingsmåter preger aktører i feltet på en ubetenkt måte.

Metodologisk er det et visst potensiale for aktiv bevisstgjøring om rådende regelverk, retningslinjer og hva som utgjør beste praksis i arbeid med slike saker.

Standard-hypotesen i sakene er «frivillig» avreise og sannsynligheten for oppklaring synes i utgangspunktet å vurderes som å være lav - dermed utløses ikke relevante etterforskningsskritt.

Selv om 8 av 10 har reist frivillig, så følger at omtrent 85 barn kanskje ikke har gjort det. Særlig relevant er antagelsen vedrørende de yngste (under 15 år), for eksempel gutten på 5 år.

Selv om vi antar at 9 av 10 reiser frivillig, så gjenstår ennå cirka 40 tilfeller, hvor særlig de yngste barnas skjebne da er ukjent.

I flere av sakene saker informerer melder om at det er grunn til å frykte menneskehandel, prostitusjon eller annen utpressing, for eksempel innen narkotikaomsetning.

I to andre tilfeller i materialet har ukjente voksenpersoner ankommet mottaket og tatt med seg henholdsvis en jente og en gutt, uten at det har blitt sjekket ID eller relasjon med barnet. Slike opplysninger gir saklig grunn til videre undersøkelser.

Det synes altså å foreligge saklige grunner til å betvile rasjonale i at alle slike saker er henlagt med kode 016.

I Kvalitetsrundskrivet (RfR 3/18)1 presenterer Riksadvokaten et s.k. utvidet kvalitetsbegrep, hvor utfordringen ligger i å forklare og forstå «underliggende» faktorer som kan innvirke på kvalitet i etterforskningen. Slike underliggende faktorer er gjerne ikke empirisk observerbare og lar seg ikke alltid kvantifisere.

I et humanistisk og mer filosofisk perspektiv, fastslår Barnekonvensjonen at barn er barn og har som alle mennesker umistelig verdighet.

UDIs karakteristikk av asylbarnas eksistensielle situasjon som «normale utfordringer» i slike tilfeller lyder formalistisk og til dels depersonaliserende.

FN har kritisert Norge ved tre anledninger angående asylbarnas rettssituasjon. Frihet fra nød, vold ogundertrykkelse en allmenn rett. Politiets samfunnsoppdrag er for en stor del å sikre barns rett til liv og vår alles allmenne trygghet.

En statsvitenskapelig casestudie av politiske og organisatoriske felt og reguleringen av omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere, viser at når den politiske oppmerksomheten for problemet tiltar, så svekkes NGO-ers mulighet til å påvirke.

Det er både uetisk og ulovlig å ikke søke å belyse asylbarnas skjebne så langt det er mulig.

De enslige asylbarna er de svakeste av de svake i vårt samfunn, og de er lett offer for alvorlig kriminalitet. Mange har store helseplager, både fysisk og psykisk (for eksempel tuberkulose eller suicidalitet).

Det er ikke forskerens oppgave å moralisere. Rapporten analyserer og dokumenterer tilgjengelig informasjon og omgjør den til anvendelig kunnskap.

Deretter må Justisministeren og Politidirektoratet trekke relevante konklusjoner om hva som er nødvendig når det gjelder politikkutforming og tiltak.

Økonomisk formålsrasjonalitet i offentlig sektor er gjerne i brytning med humanistiske verdier, og gir visse uheldige konsekvenser for politiets ressurstilgang i arbeid med slike saker.

Rent menneskelig er situasjonen uholdbar og uverdig. Barn er først og fremst barn, og bør ikke lide overlast ut ifra politiske, ideologiske, økonomiske eller andre i realiteten uvedkommende hensyn.

Ensidig kritikk av lokalt politi blir likevel for begrenset, og Politiets kompetanse og ressurstilgang er naturlig begrenset av sektorspesifikke skranker.

Det samme gjelder nærliggende, offentlige etater som gjerne er styrt av særegen – og gjerne ekskluderende profesjonslogikk.

Derfor foreslås «Femfingergrepet»:

Håndflaten er samfunnet vi lever i – hver finger representerer en offentlig sektor, underarmen er Barnekonvensjonen, overarmen Menneskerettighetstenkningen, som igjen er naturlig del av den globale kroppen.

Hvis én finger glipper, blir ikke grepet sterkt nok.

Vi behøver en bedre integrasjon av politikk, byråkrati, helse, omsorg og justis, for å oppnå nødvendig synergi av kompetanse i dette svært omfattende problemkomplekset.

Slik kan vi sammen gjøre Norge et tryggere land for de enslige asylbarna.

På tross av at opplæringen i etterforskning, både på Grunnutdanningen, VEF og Erfaringsbasert master, kursingen i KREATIV/Mendez-prinsippene, og diverse tiltak som POD har satt i gang, forblir de store spørsmålene stående åpne:

På tross av at Norsk politi faktisk forvalter verdens beste metodikk (ratifisert i FN og anerkjent som beste praksis internasjonalt), så forblir utføringen såpass mangelfull – hvordan skal vi best forklare det og hva er det mer som faktisk må til?

Vi trenger et metodologisk «universalspråk» som forener oss, både som akademisk fellesskap og som medmennesker. Her kan filosofisk grunnlagsteori muligens bidra.

---

17.04.2023, klokka 14.19: I en tidligere versjon av kronikken sto det at 442 asylbarn er savnet. Det riktige tallet er 432.