Fredag 25. august hadde jeg fri og satt hjemme og koste meg med en deilig kopp kaffe. Når man er født i 1973 og har passert 50 år, hender det at man sitter og tenker litt fremover og planlegger hvordan livet skal bli i årene som kommer.

Etter 23 år i etaten nærmer man seg målstreken.

Jeg satt altså litt og dagdrømte om pensjonisttilværelsen som var 6,5 år unna. En liten koie ved vannet, bedre tid til barn og barnebarn, bedre tid til venner og bekjente, lange turer i skog og mark - kanskje en deltidsjobb for å spe på pensjonen?

Jeg hadde jo fått med meg at forhandlinger om pensjon skulle gjenopptas, men i mitt enkle sinn tenke jeg «hvor ille kan det egentlig gå?». Jeg så helt klart for meg at her vil det være overgangsregler som ville gi meg noe lengere tjenestetid.

Jeg ser jo at forventet levealder har gått opp og tenker at vi som gode samfunnsborgere må ta vår del av denne belastningen. I mitt stille sinn hadde jeg tenkt maks ett år ekstra.

Plutselig plinget det inn et nyhetsvarsel på mobilen. «Enighet om særaldersgrenser», sto det. Jeg så bildet av en smilende forbundsleder som var «fornøyd med å ha landet en avtale».

Heldigvis la jeg fra meg telefonen og fortsatte med dagdrømmene. Kaffen var fortsatt brennhet, så det var flaks at jeg ikke på dette tidspunktet gikk inn for å lese avtalen.

Politiet som arbeidsplass har gitt meg enormt mye. Jeg har fått reise land og strand rundt, hatt de mest utrolige opplevelser, og ikke minst har jeg hatt gleden av å jobbe sammen med mange utrolig flotte folk.

Nedsiden har selvfølgelig også vært stor. Jeg har blitt slått, spyttet på, forsøkt stukket ned med kniv, blitt skadet i tjenesten, og så videre. Alt dette helt vanlige, normale ting for en politibetjent.

I perioder har jeg også jobbet enormt mye. Det må man innimellom gjøre for å spe på den ikke alt for høye grunnlønnen vår.

Dette har medført at man har gått glipp av bursdager, fotballkamper, jul, påske, 17. mai, og så videre.

Alle disse belastningene har jeg tatt med glede. Staten og jeg inngikk nemlig en avtale sent på 1990-tallet om at hvis jeg var villig til å jobbe helger, netter, ha under middels lønn, utsette meg selv for fare, med mer, så skulle jeg kunne gå tidlig av pensjon og attpåtil kunne jobbe ved siden av uten å få avkortning i pensjonen min.

Rett før dagdrømmingen dro meg helt avgårde, bestemte jeg meg for å gå inn og kikke på de nye pensjonsreglene. Helt rolig var jeg, ganske sikker på at forbundet hadde gjort en god jobb for oss.

Fagforeningslederen så jo så fornøyd ut på bildet. Dessuten, ett år til i statens tjeneste kunne jeg absolutt tåle.

Jeg spoler så frem til der hvor jeg skjønte hva slags avtale som var inngått. Mine verste forventninger ble kraftig overgått. Jeg fikk, ved ett pennestrøk, økt min pensjonsalder fra 57 til 61 år.

Det var nå kaffen satt seg i vrangstrupen. Heldigvis var den nå blitt kald, slik at jeg unngikk andre skader enn søl på siste utgave av Politiforum.

Det ble en brå slutt på dagdrømmene. Fra å være en drøm, ble pensjonisttilværelsen plutselig en fjern skygge. Fire års økning helt ut av det blå, var langt mer enn jeg regnet med.

Ja, ja tenkte jeg. Har jeg helsa i orden kan jeg jo jobbe litt ekstra når jeg er 61 for å spe på pensjonen. Men neida, heller ikke dette kan jeg gjøre. Da blir nemlig pensjonen min avkortet.

Nå mistet jeg kaffe koppen i gulvet. Dette var verre enn jeg kunne forestille meg. Har foreningen snakket med noen medlemmer før de gikk i forhandlinger? Hva skjedde egentlig her?

At staten vil forsøke å stramme inn har jeg en viss grad av forståelse for. Jeg trodde dog at fagforeningen skulle kjempe medlemmene sin sak, men kan dessverre ikke se at det har blitt gjort her.

Jeg ser at foreningslederen sier at 85-årsregelen ikke har vært oppe til diskusjon. Min forståelse er at 85-årsregelen er regulert i Lov om statens pensjonskasse, paragraf 21. En endring av dette må i så fall behandles i Stortinget. Med en mindretallsregjering er det ikke gitt at utfallet vil bli at 85-årsregelen fjernes.

Men når Politiets Fellesforbund undertegner på avtalen, vil det bli vrient å forsøke å påvirke stortingspolitikere.

Mine kjære kolleger født i 1969 kan altså gå av med pensjon ved 57 år. I tillegg kan de jobbe så mye de ønsker og ved siden av, uten noen form for avkortning. Dette unner jeg dem av hele mitt hjerte.

Jeg derimot, som er tre år yngre, må stå til jeg er 61, samt få avkortning på alt over 1G. Er det slik at jeg forventet levealder for meg er fire år lengre enn mine venner født i 1969?

Jeg skjønner heller ikke helt hvor politiet skal gjøre av alle oss gamlinger etter hvert. Det står unge, dyktige, nyutdannede politifolk i kø for å få stilling. Særlig gode på seniorpolitikk har vi ikke tradisjoner for å være i etaten.

Får vel bare lene meg tilbake og se hva arbeidsgiver kommer med. Kjenner jeg de rett er de nok allerede i gang med å planlegge...

En del av oss har stått lenge i operativ tjeneste og ønsker å fortsette med dette. Er dette det vi skal gi samfunnet? To betjenter i 60-åra som dukker opp og skal løse oppdrag?

Forbundslederen skal ha en ting. Hun har ikke fremforhandlet for egen vinning. Hun er selv 1973-modell og er av de som blir hardest rammet av avtalen. Men risikoen for å bli slått og spyttet på er vel heller fraværende inne på det tørre, varme forbundskontoret?

Det er nesten så man kan spørre seg om denne avtalen er et brudd på Grunnlovens paragraf 97, om at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

Jeg registrer at det i avtalen er åpent for at enkeltpersoner kan opprette søksmål mot Staten med tanke på grunnlovsbrudd. Dette blir også veldig vrient for ett enkeltmedlem å nå frem med. En slik sak burde jo eventuelt vært fremmet av forbundet.