Som direktør i regjeringens kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) skrev jeg i 2015 en kronikk med tittelen «Kunne politiskuddene vært unngått?» Bakgrunnen var at i løpet av få dager var to personer skutt av politiet.

Først en kvinne på Grønland i Oslo. Det ble opplyst at hun truet med å skade et barn med kniv. Kvinnen overlevde.

Noen dager etterpå ble en mann skutt og drept av politiet utenfor Hamar. Han skal ha skutt og skadet en polititjenestemann, før han selv ble drept.

Det var i mediene opplysninger om at begge ofrene skal ha vist tegn på mental ustabilitet før de ble skutt.

Mitt spørsmål har fått en tragisk aktualitet de siste dagene. Knivmannen fra Bislet var dømt til tvungent psykisk helsevern, men behandlingen var ikke bedre og oppfølgingen tettere enn at han på ny kunne begå alvorlig voldskriminalitet, like handlinger han var dømt for i 2020.

Mannen som drepte fem mennesker på Kongsberg for noen uker siden er nå til judisiell observasjon. Det er usikkert om han er strafferettslig tilregnelig.

Kunne katastrofene vært forebygget?

Spørsmålet jeg stilte i 2015 var om tragediene kunne vært unngått. Kanskje ikke når situasjonene hadde eskalert dithen at politiet opplevde det som nødvergesituasjoner. Men hadde det vært mulig å forebygge katastrofene tidligere?

Vi opplever dessverre alt for ofte at psykisk syke personer kan begå alvorlige lovbrudd som kanskje kunne vært forebygget ved adekvat behandling tidlig og ved god oppfølging.

Det såkalte Olsen-utvalget undersøkte drapene fra 2004 – 2009 (NOU 2010:3). Totalt ble 183 personer ofre for drap i perioden, hvorav 132 saker var rettslig avklart.

Utvalget fant at ruslidelser (49 personer), personlighetsforstyrrelser (38 personer) og schizofreni/paranoid psykose (23 personer) var overrepresentert i forhold til befolkningen ellers.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) hadde gjennom flere år forut for 2015 fokusert på problemgruppen psykisk syke som begår lovbrudd. Ofte kommer rusmisbruk også inn som et tilleggsproblem.

Over hele landet hadde vi sett hvordan psykiatriske pasienter, med store problemer, overlates til politiet når alle andre svikter.

Noen begår kriminalitet, men mange må politiet ta hånd om fordi det ikke finnes noe tilgjengelig hjelpetilbud. Da må politiet tilkalles, de har jo «alltid åpent».

Ofte blir psykisk syke plassert på glattcelle i påvente av at helsevesenet kan overta.

For svært mange av disse personene blir det aldri noen straffesak. De er ikke strafferettslig tilregnelige, men heller ikke så syke at de kan dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Mangel på god samarbeidsmodell

Alt tyder på at Norge fortsatt – etter så mye kriminalitet begått av psykisk syke – mangler en god samarbeidsmodell der psykiatri, sosialtjenester og politi kan møtes for å gjøre det som er mulig for å forebygge slike hendelser.

Til tross for at situasjonen åpenbart ikke er tilfredsstillende, vegrer myndighetene å ta sitt ansvar.

KRÅD foreslo flere ganger for Justisdepartementet en konkret modell som tiltak for å gjøre noe med problemet som oppstår i skjæringspunktene mellom rus, kriminalitet og psykiatri. Forslagene ble aldri fulgt opp.

I Danmark har man en modell som kalles PSP (Politi – Socialforvaltning – Psykiatri). Samarbeidet ble etablert for å forebygge at personer som på grunn av misbruk, psykiske lidelser eller andre former for sosiale problemer befinner seg i en situasjon hvor de ikke får den støtte de har behov for.

Målgruppen for PSP er personer som med jevne mellomrom figurerer i politiets døgnrapporter. I tillegg hører de ikke klart inn under noen av de tre samarbeidende etatene og kan derfor lett falle mellom tre stoler.

PSP-samarbeidet har som mål å forebygge sosial utstøtelse av mennesker med psykiske lidelser og/eller sosiale problemer for å forebygge at de begår kriminalitet.

Ble lurt av regjeringen Solberg

Erfaringene fra PSP-samarbeidet ga grunn til optimisme. KRÅD hadde to møter med statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet sommeren 2014. Hun ga uttrykk for enighet med oss i at det var behov for å gjøre noe.

På hennes oppfordring laget vi skisse til et forsøksprosjekt i Kristiansand, der lokalt politi, den psykiatriske helsetjenesten og kommunen skulle samarbeide.

Statssekretæren sendte prosjektskissen til Helsedirektoratet som ikke var veldig interessert, men sendte saken videre til Politidirektoratet. Og der forsvant den.

Riksrevisjonen hadde kritisert Justisdepartementet for at politiet ikke prioriterte det forebyggende arbeidet i nødvendig grad. Departementets svar var at alt skulle bli mye bedre.

Det skulle opprettes et Nasjonalt kompetansesenter for kriminalitetsforebygging i 2016, underlagt en tverrdepartemental styringsgruppe. Samtidig skulle det faglig frie KRÅD legges ned, etter å ha vært rådgiver for skiftende regjeringer siden 1980.

Riksrevisjonen stolte på forsikringene om at endringen ville bedre situasjonen. Men det ble aldri noe av det nasjonale kompetansesenteret.

Riksrevisjonen og Stortinget ble lurt av regjeringen Solberg.

Erna Solberg lovte flere ganger under stortingsvalgkampen før hun kom til makten i 2013 at en regjering under hennes ledelse ville øke innsatsen for å hjelpe psykisk syke og rusmisbrukere. Vi har sett tragiske eksempler på at det ikke skjedde.

Antallet institusjonsplasser i psykiatrien er kraftig redusert. Ansvaret er skjøvet over fra helsevesenet til politiet.

Fra 2014 er antallet transportoppdrag for politiet, knyttet til psykiatri, økt fra 10.000 til 50.000. Økningen skyldes neppe at vi er blitt så mye sykere. Årsaken må være at helsevesenets tilbud er blitt annerledes.

Det er uverdig at politiet alt for ofte blir stående alene om ansvaret for disse menneskene. Noen ganger med pistol som siste utvei.