KRONIKK

Behovet for et bevæpnet politi

Den dramatiske hendelsen på Bislett har igjen aktualisert spørsmålet om generell bevæpning av norsk politi.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Erfarne tjenestepersoner, med lang erfaring fra operativ tjeneste, samt enkelte politikere, har nå tatt til orde for en ny debatt om innføring av generell bevæpning.

Fra de som er motstandere av dette, kommer de vanlige argumentene, som at man ønsker et sivilt preg på politiet, at en slik bevæpning kun vil eskalere bruk av våpen fra de kriminelles side, at et bevæpnet politi vil kunne virke skremmende på befolkningen, og at ordningen med nedlåste våpen i tjenestebilene er tilstrekkelig.

Politiets Fellesforbunds tidligere forbundsleder Arne Johannessen opplyser at han før har vært en sterk motstander av en generell bevæpning av politiet, men at han nå er på glid, fordi forutsetningene og trusselnivået i samfunnet har endret seg.

Det er nok for så vidt riktig, men det grunnleggende premisset for politiets ønske om en generell bevæpning har ikke endret seg:

Politiet, og spesielt patruljene som blant annet skal ivareta ro, orden og sikkerhet ute i samfunnet, risikerer når som helst å havne i dramatiske, livstruende situasjoner, uten forvarsel. Dette har alltid vært, og vil alltid være en svært relevant problemstilling for politiet.

Tre hovedgrupper

I grove trekk kan man dele politiets bevæpninger inn i tre hovedgrupper: Den ene er fast eller planlagt vakthold, transporter og lignende, hvor politiet ofte lang tid i forveien er kjent med oppdragets art, sted, trusselvurdering, og så videre. I slike saker er dagens bevæpningsrutiner sånn sett tilstrekkelige.

Den andre gruppen er de akutt oppståtte trussel/faresituasjoner som blir meldt til politiet, og som regel inn til en operasjonssentral. Her er ofte tidsaspektet kort, men det gir i alle fall operasjonssentralen muligheten til å foreta en rask vurdering av situasjonen. Deretter kan operasjonssentralen velge å kalle opp patruljer, gi dem opplysninger knyttet til oppdraget, og eventuelt også beordre en bevæpning.

Litt avhengig av hvor langt unna åstedet patruljene er, har de noe tid til å låse ut våpnene, bevæpne seg og gjøre andre forberedelser. Allerede ved denne formen for bevæpning, begynner ulempene å melde seg.

Det å skulle bruke tid og fokus på å låse ut våpen og bevæpne seg, er ikke gunstig.

Det å skulle bruke tid og fokus på å låse ut våpen og bevæpne seg, er ikke gunstig.

Tiden fra patruljen blir tildelt oppdraget til de kommer frem, burde kun vært brukt på observasjoner, oppmerksomhet, eventuelle nye meldinger via sambandet, samt mentale og taktiske forberedelser.

Dette gir derfor en dårlig utnyttelse av utrykningstiden, og kan forringe mulighetene for en best mulig respons på åstedet.

Et annet moment er at politiet nå måles på responstid. Som hos alle utrykningsetater er det åpenbart at sekundene før man er fremme og kan iverksette tiltak, i mange situasjoner vil kunne være avgjørende for utfallet, enten det gjelder et hjerteinfarkt, en brann eller en pågående voldssituasjon. Allikevel aksepteres det at politiets inngripen kan og vil bli forsinket i de tilfellene de må bevæpne seg, og eventuelt også iføre seg ytterligere verneutstyr.

I verste fall kan man regne med at en stans under utrykningen for å bevæpne seg, samt iføre seg verneutstyr, kan «koste» et par minutters tapt responstid.

Er dette en økt responstid samfunnet er komfortabel med?

Uforutsette situasjoner

Den tredje, og klart alvorligste kategorien, er de tilfeller hvor politiet uforvarende havner i akutte situasjoner, hvor de står overfor personer som bruker, eller truer med å bruke våpen mot politiet eller tredjeperson.

Her er en typisk, og tilsynelatende udramatisk og hverdagslig situasjon, som brått kan endre seg fullstendig: En patrulje blir av operasjonssentralen sendt til en adresse, etter melding om høylytt krangling fra en leilighet i fjerde etasje i en boligblokk. Det er ikke noe ved meldingen inn til operasjonssentralen som tilsier at dette er en spesielt dramatisk situasjon. Et eventuelt historikksøk på adressen gir ingen konkret grunn til bekymring, og heller ingen grunn for operasjonsleder til å vurdere bevæpning.

Fremme på stedet tar patruljen, som altså er ubevæpnet, kontakt på døren i den aktuelle leiligheten hvor bråket kommer fra. I det døren går opp, står patruljen med ett overfor en mann på innsiden, som holder et skytevåpen, en kniv/øks eller annet farlig redskap i hånden, samt virker meget aggressiv og oppskjørtet. Innenfra leiligheten høres samtidig desperate skrik om hjelp, og vedkommende roper at han/hun dør.

Denne situasjonen utløser naturligvis øyeblikkelig en rekke dilemmaer for patruljen; Skal de snu og flykte fra situasjonen, for egen sikkerhets skyld? Da kan de ta seg ned fire etasjer, låse opp patruljebilen, låse opp våpenskrinet, og deretter bevæpne seg. Hva gjør de videre? Venter de på bistand fra andre patruljer før de aksjonerer, eller går de umiddelbart inn i situasjonen igjen.

En annen løsning patruljen kunne valgt, er å gå direkte til konfrontasjon med mannen med våpen. En slik løsning vil uten tvil innebære stor risiko for tjenestepersonene. Et annet moment de vil måtte ta med i sin vurdering, er om det faktisk kan være skadde personer i leiligheten, som kanskje trenger umiddelbart tilsyn, og at det derfor er tidskritisk å få kontroll på mannen med våpen, og få avklart situasjonen i leiligheten.

Det vil trolig også være en rekke andre tidskritiske momenter som tjenestepersonene må ta stilling til, men dette viser hvor raskt et tilsynelatende udramatisk oppdrag kan endre seg, og bli en livstruende situasjon.

Til de som måtte påstå at dette kun er en tenkt situasjon, så kan jeg svare at det ikke stemmer. Denne beskrivelsen er basert på flere, virkelige hendelser.

Ovennevnte var bare ett eksempel på hvordan en antatt udramatisk situasjon raskt kan endre seg til å bli livstruende. Det er nettopp i slike situasjoner at dagens bevæpningsmodell ikke er tilstrekkelig.

Krav til opplæring

Enkelte politikere mener at en generell bevæpning krever en helt annen opplæring av politiet. Til dette vil jeg vise til den svært lange perioden for et par år siden, hvor hele det norske politiet var generelt bevæpnet som følge av den hevede trusselvurderingen.

Evalueringen av denne perioden viste helt tydelig at norsk politi absolutt er opplært og kvalifisert til å være konstant bevæpnet, uten at det trengs økt opplæring.

Uansett hvor gode politiet blir på forebygging, tillit hos publikum, punktbevæpninger, dialog eller økte ressurser hos helsevesenet, kommer man ikke unna det faktum at politiet også i fremtiden vil havne i uforberedte og livstruende situasjoner. Til tross for dette, går det som regel bra, men marginene er ofte uhyre små, noe blant annet hendelsen på Bislett viste.

Er politikerne i ytterste konsekvens villig til å ta ansvaret for politiets forsinkede respons, den dagen dette blir årsaken til at en situasjon ender med tap av menneskeliv?

Hevdes det ikke også i alle sammenhenger og festtaler at norsk politi kanskje har verdens beste opplæring og utdanning? Da må man også følge opp dette i praksis, med å gi politiet den tillit og trygghet de og samfunnet fortjener og kan kreve.

I bunn og grunn er det en økt sikkerhet for politiets mannskaper og samfunnet ellers som ligger til grunn for dette ønsket.