Olav Elgvin, samfunnsforsker ved Fafo, mener vi nå begynner å se konsekvensene av nærpolitireformen.

Mange har ikke skjønt hvor heldige vi har vært med det norske politiet

Uten en eller annen type håndhevelse, fungerer rett og slett ikke sosiale normer. Hvis man vet at ulovlige handlinger ikke får noen konsekvenser, vil mange flere bryte loven.

Publisert

- Hva, kommer du fra politiet, eller?

Mannen jeg snakket med stirret på meg med et ampert blikk. Vi sto inne på det bilfrie området i borettslaget vårt og kranglet. Han hadde flyttet inn for ikke så lenge siden, og hadde nettopp parkert en stor varebil på plassen utenfor meg, øyensynlig uten å bære noe ut og inn. Det hadde skjedd flere ganger. Jeg hadde sagt fra, men han ville ikke høre. Fordi den bilen ofte sto parkert der, hadde jeg observert at en annen bil plutselig også begynte å bli parkert i nærheten.

Da ringte jeg styret. Heller ikke de var fra politiet. Men etter at de sa fra, med en helt annen sanksjonsmyndighet enn hva jeg hadde som vanlig beboer, ble det slutt på at varebilen ble parkert utenfor hos meg.

Olav Elgvin, samfunnsforsker ved Fafo.

Igjen hadde jeg fått det bekreftet: Sosiale normer krever i ytterste konsekvens at det finnes en mulighet for håndhevelse og for straff.

Synet endret seg

Denne historien er i det store bildet banal og uviktig. Men for meg ble det nok en bekreftelse på at jeg tidligere hadde tatt feil i mitt syn på ordensmakt og politi.

Da jeg ble aktiv i sosiale bevegelser på venstresiden på 2000-tallet, ble jeg preget av det synet på politiet og ordensmakten som mange rundt meg hadde. Politiet var en del av det undertrykkende statsapparatet som bidro til å opprettholde status quo, tenkte folk.

Ok, kanskje var det nødvendig med et eller annet slags politi på denne siden av revolusjonen, men i så fall var det i verste fall et nødvendig onde. På nachspiel gaulet vi av full hals med på rap-klassikere som Fight the power eller Sound of da police. Hvis noen snakket om «lov og orden» på TV var det nesten alltid politikere fra høyresiden.

Men for noen år siden begynte jeg gradvis å endre syn på politiet.

LES OGSÅ: Hva er konsekvensene av politireformen?

Omtenksomme og hyggelige

I min jobb som samfunnsfosker satte jeg meg inn i forskningen på sosiale normer og lovbrudd. Bildet fremsto relativt tydelig: Uten en eller annen type håndhevelse, fungerer rett og slett ikke sosiale normer. Hvis man vet at ulovlige handlinger ikke vil få noen konsekvenser, er det mange flere som vil bryte loven.

En gjør det kanskje først – og når andre ser at det ikke får konsekvenser, gjør de det samme. For noen virker disse innsiktene kanskje så opplagte og innlysende at det nesten fremstår som banalt. Men for meg var det en delvis ny erkjennelse.

Den andre erfaringen jeg gjorde var personlig. Ved noen anledninger gjorde jeg anmeldelser av småsaker til politiet. Som forsker hendte det også at jeg gjorde intervjuer med politifolk. De politifolkene jeg møtte da var som oftest svært forskjellige fra stereotypien jeg kjente fra amerikanske filmer. De var omtenksomme, hyggelige og opptatt av å behandle folk redelig. Jeg begynte å forstå at politiet i Norge antakelig var noe unikt i verdensmålestokk. De hadde svært høy tillit i befolkningen.

For folk flest var de en venn, ikke en fiende. De gikk rundt ubevæpnet, og skapte ikke uro i det offentelige rom med å gå rundt med en pistol i lomma. Ofte var de like opptatt av dialog og forebygging som av å kaste folk i fengsel etter at en forbrytelse var begått.

Så kom «nærpolitireformen»

Det ironiske er at endringen i mitt eget syn på politiet skjedde omtrent samtidig som det norske politiet også begynte å forandre seg.

Anders Behring Breiviks terrorangrep i 2012 ledet ikke til de resulatene han ønsket seg – men de forandret det norske politiet. Gjørv-kommisjonen, som ble nedsatt etter angrepene, skulle vise seg å bli skjebnesvanger.

Deres anbefalinger om et politi som i større grad var rustet for den type angrep, ledet til den såkalte «nærpolitireformen», med storstilt nedlegging av lensmannskontorer og politiposter som resultat. Etter angrepene begynte i tillegg en debatt om bevæpning av politiet.

Det tradisjonelt ubevæpnede og fredelige norske politiet ble stadig oftere å se med våpen i gatene.

Tallenes tale har blitt klarere og klarere. Oppklaringsprosenten har gått ned. Saksbehandlingstiden har gått opp. Flere saker blir henlagt på grunn av lav kapasitet. Det er mange det går utover. Men aller mest går det utover de av oss som bor i områder der det er mange unge som er i faresonen for å havne i kriminalitet. Det går også utover de unge selv – mange med minoritetsbakgrunn – som oftere blir stoppet vilkårlig, fordi politiet ikke bygger opp tilstrekkelig lokal kjennskap til miljøene det gjelder.

LES OGSÅ: 80 prosent av politiansatte mener politireformen ikke gir mening

Ikke på ballen

Hvorfor gikk det så galt? Hvordan kunne Arbeiderpartiet stemme for reformen? Hvorfor var det så lite aktiv motstand mot politireformen fra de organiserte miljøene på venstresiden? Dette er spørsmål for historikerne.

Men en av grunnene var kanskje at det i liten grad har eksistert en positiv «politidiskurs» på venstresiden. Man har vært mer opptatt av å kritisere det politiet har gjort feil enn av å feire det politiet i Norge har gjort riktig. Dermed var man ikke på ballen når mye av det som var unikt ved det norske politiet plutselig ble truet.

Er det for sent å redde det unike ved politiet i Norge? Forhåpentligvis ikke. Men vi er nok mange som ikke har skjønt hvor heldige vi var med det politiet vi hadde.

Dette leserinnlegget ble først publisert i Klassekampen

LES OGSÅ: «Slik blir noen utrygge. Slik blir noen kriminelle. Slik endres Norge»

Powered by Labrador CMS