Birgitte-saken må være en av Norges historiens mest tragiske drapssaker. Med Gulating lagmannsrett sin nylige dom, hvor en karmøymann ble frikjent, står fortsatt saken som uoppklart. At saken er uoppklart er uendelig trist, først og fremst for foreldrene som ikke får et klart rettslig svar på hvem som er drapsmannen, men også for Karmøy-samfunnet og faktisk landet for øvrig.

Jeg mener vi skal være glade for at vi bor i Norge, hvor staten har satt av penger og ressurser til at gamle straffesaker blir sett på med nye øyne i håp om å rette opp feil som kan være begått, eller etterforske mer for å se om nye opplysninger eller spor kan føre saken videre. Det er ikke alle land som ser seg råd til slikt.

For meg har det viktigste alltid vært at saken blir endelig oppklart. Så jeg var en av dem som trodde og håpet på at politi og påtalemyndighet i den siste rettssaken hadde nok bevis til at vi hadde fått et rettslig svar vi kunne sette to streker under. Det hadde de ikke. Flertallet i Gulating lagmannsrett var i så måte helt klare i sin konklusjon. 

DNA på strømpebukse

Birgitte-saken er en utrolig komplisert straffesak. Åstedet var utendørs og hun ble sist observert i Kopervik, hvor det denne kvelden var samlet godt over 1.000 mennesker i et relativt lite sentrumsområde. Ingen vitner hadde sett noe fra selve åstedet, og ingen vitner kunne si med sikkerhet hvordan Birgitte kom seg fra Kopervik og til åstedet.

Karmøymannen som ble frikjent i lagmannsretten nylig var en klar såkalt «moduskandiat». Vi fikk tidlig tips om ham, blant annet fra politikollegaer. Men vi klarte aldri å få ham inn i saken. Ingen hadde sett ham i Kopervik på aktuelt tidspunkt, eller at han var observert på åstedet. Selv om han var en moduskandidat, kunne vi ikke uten videre sikte ham. Fordi vi fant ingen ting via etterforskingen som knyttet ham til saken bortsett fra at han var en moduskandidat.

Birgitte-saken har blitt gått gjennom flere ganger av nye etterforskere siden fetteren ble frikjent (strafferettslig, red.anm.) i 1998. Ikke minst har det garantert blitt satt i gang en storstilt etterforsking etter at biter av DNA ble funnet på strømpebuksa til Birgitte Tengs. Heller ikke i denne siste omgang har man klart via ordinær taktisk etterforsking å knytte karmøymannen til Kopervik sentrum, åstedet eller på annen måte til Birgitte Tengs. Det eneste bevis man hadde var biter av hans DNA avsatt på strømpebuksa. Dette bevis fremkom fordi man i dag har en teknologi for innhenting av biologiske spor vi ikke var i nærheten av i 1995.

Da DNA-sporet var det eneste bevis påtalemyndigheten kunne fremlegge, samt at man ikke kunne bevise når og hvordan beviset var blitt avsatt, ble mannen frikjent. 

Gjorde noe riktig

Vi har fått mye kritikk for den etterforsking som ble foretatt fra 1995 til 1997. Men vi gjorde øyensynlig noe riktig da vi i 1997 konkluderte med at mannen som nå er frikjent sannsynligvis ikke var drapsmannen. I hvert fall om vi skal forholde oss til siste dom i Gulating lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom beskylder påtalemyndigheten for å ha gått i en bekreftelsesfelle. Noe jeg kan være enig i. Eksempelvis lot påtalemyndigheten politiets nåværende avhørsekspert, Asbjørn Rachlew, vitne i retten om avhørene av fetteren som han mente var manipulerende og kunne sammenlignes med tortur. En beskrivelse jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. 

For det første er det slik at kunnskap om menneskesinnet, psykologi og psykiatri er kunnskap som hele tiden er i utvikling. Det som betraktes som riktig i dag, er det slett ikke sikkert er riktig om noen ti år fremover.

Jeg har heller ikke sett at Rachlew har fortalt om det aller viktigste som har skjedd innenfor politiavhør i senere tid, nemlig at avhørene blir tatt opp med lyd eller video. Slik at man for ettertiden kan kontrollere hvordan avhøret er fremkommet. 

En politimann som opptrer manipulerende eller truende vil raskt bli avslørt. Det var en ulykke for Birgitte-saken at vi ikke brukte slike hjelpemidler da. Jeg stiller meg dessuten undrende til hvorfor ikke de som var aktører i saken da fikk forklare seg om hva de mener.

Sjødin sviktet fetteren

I drapssaker er det Riksadvokaten som tar ut tiltale. Hva mener daværende riksadvokat Tor Aksel Busch i dag om det som foregikk, for ikke å snakke om andre involverte embets- og tjenestemenn?

En av de som konsekvent har kritisert politi og påtalemyndighetens arbeid er advokat Arvid Sjødin. Som advokat sviktet han grovt fetteren sine rettigheter da han ikke selv, som fetterens advokat, var til stede under avhørene av fetteren, noe han hadde full anledning til. Hvorfor grep ikke han inn og fikk stoppet avhørene av fetteren umiddelbart, når han fikk kopi av avhørene, dersom han mente det som fremkom i disse var ureglementert, eller på annen måte uriktig? Hadde advokat Sjødin med en gang avhørene ble foretatt påpekt feil eller mangler det var hold i, ser ikke jeg for meg at det overhodet hadde blitt reist tiltale mot fetteren. Jeg har ikke hørt særlig kritikk av advokat Sjødin sin rolle i ettertid, det blir liksom feid under teppet.

En annen aktør, men som ikke var vitne i retten, er journalist Bjørn Olav Jahr. Jahr har gitt ut bøker og podcaster om saken, og har tjent penger på historien. I sin bok om Birgitte-saken, samt i podcaster, går han så langt han kan, uten å bli stevnet for injurier, i å fremstille den nå frikjente karmøymannen som den som kan være drapsmannen. Lagmannsrettens dom stempler Jahr sine analyser og konklusjoner om karmøymannen som feil. Når en av Jahr sine hovedkonklusjoner, og som bygger på hans analyser, så til de grader er feil, må man også stille seg spørsmålet om hvilke andre konklusjoner og analyser Jahr snakker om er feil.

Som avslutning vil jeg si at jeg i det store og hele har stor respekt for det norske rettsvesen. Dommerstanden er også mennesker og gjør til tider feil, men generelt mener jeg vi har et rettsvesen vi kan være rimelig stolte av. Derfor har jeg heller ikke problemer med å leve med de dommer som er blitt avsagt i Birgitte-saken.

Holder ikke bevisene, så skal den som er tiltalt frikjennes. Slik er det, og slik skal det være. 

Dette leserinnlegget ble først publisert i Haugesunds avis.