Slutter som PU-sjef: – Det er en utsatt post

Jeg sniker meg inn porten til Politiets Utlendingsenhet idet postmannen er på vei ut. Jeg sier til resepsjonisten at jeg har en avtale med Arne Jørgen Olafsen, og får beskjed om å registrere meg. 

Jeg fyller ut navnet på intervjuobjektet, mitt eget navn og telefonnummer. Det skjer ingenting.

Jeg prøver igjen. Null reaksjon. Besøkskortet kommer aldri. Jeg må tilbake til resepsjonisten og spørre.

– Nei, det jobber ingen ved navn Olafsen her. Det er heller ingen ved det navnet i telefonregisteret.

Hva er dette? Er jeg blitt lurt? Har han tilegnet seg den rike Wallenberg-familiens ordspråk «Att vara, men inte synast».

– Men han er jo sjefen her, sier jeg til resepsjonisten, før jeg blir avbrutt av en høyreist, uniformert mann som hilser blidt.

Jeg puster lettet ut. Det er Olafsen. Han forklarer.

– Det er nok enheten for sikkerhet som har ordnet det slik. Jeg slipper deg inn under navnet til min nestsjef.

Utsatt for trusler

Med besøkskortet på brystet tar jeg plass i sofaen på kontoret med utsikt til Tøyen sentrum i Oslo, kanskje det mest fargerike fellesskapet i byen.

– Er du virkelig så utsatt for trusler at du må leve skjult i din egen etat?

– Det er andre som tar den vurderingen. Jeg bare forholder meg til det. Men det er klart at jeg i likhet med andre politifolk er utsatt, svarer Olafsen. 

Den første gangen var da han uttalte seg om at det var altfor mye våpen blant folk, svak kontroll og risiko knyttet til psykisk syke. 

– Det var en gang på 1990-tallet. Da ble jeg truet på telefonen. Det er klart du følger litt med. Ser hvem som sitter ved nabobordet på restaurant og sånt. Du står ikke fremst på perrongen når toget kommer, for å si det sånn.

– Har det vært mange ubehageligheter?

– Det har vært provokasjoner som biler parkert i oppkjørselen foran huset der jeg bor. Noen har kommet opp mot huset og tatt bilder av meg mens jeg vasket bilen. Jeg har hatt noen episoder når jeg reiser med tog. Det kan være noen som vil at jeg skal slå først. Jobben kan være til hinder for å hevde min rett, på et vis. Men jeg har et system rundt meg, og det er mange som har opplevd mer alvorlige ting enn meg.

Anmeldelsen ble henlagt

Olafsen har blitt navngitt i en litt spesiell svindelsak. I flere år har det blitt sendt ut en falsk e-post, tilsynelatende signert Olafsen. I brevet får mottakeren beskjed om at han eller hun er mistenkt for alvorlige lovbrudd. 

Det trues med fengsel, gigantbøter og oppføring i internasjonale registre over seksualforbrytere hvis ikke mottakeren forklarer seg for politiet innen 72 timer.

– Hele svindelen er dårlig utført. Denne e-posten dukker stadig opp. Jeg fikk jo noen tilståelser over telefon. Vi politianmeldte svindelen. Saken ble henlagt.

– Hva! Anmeldelsen fra deg ble henlagt?

Olafsen ler godt.

– Ja, IT-svindel er jo prioritert, men likevel. Et innbrudd hjemme hos kona og meg der verdier ble stjålet ble også henlagt.

– Så da var du plutselig som andre ofre?

– Ja, jeg vet jo at politiet har mye å drive med.

Første politimann

Olafsen forteller at han er første politimann i slekta. Faren var ingeniør og moren jobbet i bank.

– Oppveksten var trygg. Vi bodde på Manglerud og seinere på Nordstrand. Jeg drev med idrett og gikk på skole. Alt var normalt, men jeg husker at det vietnamesiske FNL-flagget ble heist i skolegården på Manglerud. Skolen fikk jo mye oppmerksomhet på grunn av det. Dette skjedde jo for første gang, og verden kom nært oss den gang også.

– Var politiyrket førstevalget ditt?

– Nei, jeg hadde ingen tanker om å gå inn i politiet. Da jeg studerte i USA, vurderte jeg å bli kiropraktor eller journalist faktisk. Sistnevnte endte kun med noen spalter i skiklubbens avis. 

Endringen kom i militæret. 

– Der traff jeg folk som søkte Politiskolen. Jeg slengte inn en søknad. Håpet å komme inn, og det gjorde jeg. Et lykkelig valg. Men jeg har jo hele tiden hatt alternativer. I en periode jobbet jeg for en leverandør i skisporten og kunne fortsatt med det.

– Kan være tungt

– Hvorfor valgte du å søke deg mot en uriaspost som det å lede PU?

– Det er nok en utsatt post, ja. Politiet har mange ulike oppgaver, men for meg har det vært et løft å jobbe med migrasjon og asylordningen. Det å gjennomføre beslutninger tatt av Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet er viktig, selv om det i enkeltsaker kan bli mye støy. 

Han peker på at noen har vært i landet uten oppholdstillatelse i 20 år. 

– Den enkelte har ansvar for å avklare egen identitet. Vi motiverer til frivillig retur. Til tider er det vanskelig å gjennomføre. Noen hjemland tar ikke imot egne borgere, iallfall ikke med tvang. Nå har vi åpnet for å sende folk hjem til Irak, Iran, Somalia, Etiopia og Algerie. Dette har vi fått til i samarbeid med EU med press om å innføre visumrestriksjoner, men også fordi vi har et kompetent særorgan og hensiktsmessige regler i Norge.

– Hva med den menneskelige faktor?

– Ja, det kan være tungt. Jeg prøver å holde distanse. Dette blir jo også politikk. Å sende ut barnefamilier kan være en større belastning enn å sende ut kriminelle.

Et vanskelig tema

På spørsmål om det er tilfeldig at han havnet i PU, svarer Olafsen at han alltid har vært samfunnsengasjert, og er mest interessert i helhet.

– Jeg er ikke best i noe fag, men opptatt av skjæringspunktet mellom politikk og fag. Migrasjon er egentlig et mye større tema enn vi vanligvis tenker. Det berører kriminalitet og hele vårt samfunn. Å beskytte grenser, økonomi og vårt velferdssamfunn er grunnleggende. Her har det vært mye berøringsangst. Det er ingen tvil om at store deler av det svenske og tyske samfunnet er berørt av en innvandring som ikke har vært bærekraftig.

Olafsen blir stille.

– Temaet er vanskelig å snakke om. Det går ikke å integrere for mange i løpet av kort tid. Her snakker vi om personer med kulturelle bindinger, klaner, og så videre. Fagmiljøer vet mer om dette enn meg. Snakk med Kripos.

LES OGSÅ

Han blir ny sjef for PU

Er stolt

– Migrasjon skaper jo mye diskusjon?

– Ja, men jeg er svært stolt av at vi som et lite land har greid å ta imot 110.000 ukrainere uten særlig mye støy, men vi vet jo ikke hvordan det går på sikt. Nå er vi inne i siste år med midlertidig kollektiv beskyttelse. Hvilke løsninger Regjeringen bestemmer seg for blir spennende og viktig for blant annet politiet.

– Men din tur til Djibouti skapte støy da du tok imot opphold på et luksushotell?

– Regningen var gjort opp da jeg skulle sjekke ut, og de sendte en reiseregning på kroner null som TV2 fikk tak i. Det var en ganske ubehagelig sak med antydninger om korrupsjon. Saken var at representanter fra landet hadde vært her på vår regning. Det ville vært uhøflig å insistere på at jeg skulle betale da jeg kom dit. Det handler om å behandle andre folk som likeverdige.

Står i store endringer

Olafsen har innehatt krevende topplederstillinger i politiet og fagforeningen Politiets Fellesforbund i over 20 år. På spørsmål om hva som driver ham, svarer han dette:

– Engasjement og indre disiplin. Når folk kommer på jobb, skal de vært ferdig motivert. Det gjelder også meg. Samtidig håper jeg at jeg har inspirert de ansatte, og mener jeg har forsøkt å informere godt.

– Er det mulig du er for tøff som sjef?

– Det er sikkert delte meninger om det. Selv mener jeg at jeg er tydelig med realistiske mål. Rettferdighet betyr ikke likebehandling. Jeg er opptatt av gjennomføring, altså å avslutte det løpet PU starter på til enhver tid.

Kjendisdatteren

Olafsen har lenge bodd i Oppegård utenfor Oslo. Der fikk han etter hvert tre barn.

– Jeg var 29 da jeg ble far. Det ble mindre skigåing. Alle tre barna drev idrett på høyt nivå, og det var krevende å kombinere med jobb. En spiller fortsatt fotball på Kjelsås, og jeg følger stadig alle kampene og er like nervøs før hver eneste kamp. Engasjement koster, men likegyldighet er verre.

Nå har han tre barnebarn, og venter et fjerde i august. Det har vært en ganske offentlig nyhet, siden det er datter og TV-personlighet Helene Olafsen som venter sitt tredje barn.

Hun er kjent fra blant annet «Skal vi danse» og «Mesternes mester» etter at hun la opp som snøbrettkjører i verdensklasse. Hun har en tydelig stolt far.

– Helene er med på å lage den podkasten som flest lytter til i Norge, og er svært aktiv. Akkurat nå bygger hun og mannen hus. Jeg bidrar med å kjøre lass etter lass til gjenvinning.

– Jeg mener jo en del

– Du har jo selv markert deg ganske kraftig i offentligheten med meninger om mye i politiet?

– Ja, jeg mener jo en del. Noen ganger har jeg vært tidlig ute med saker som i dag er mainstream. I 1999 tok jeg opp behovet for politihelikopter. I 2011 var det for meg åpenbart at politiet måtte ta i bruk droner. En sak jeg tar opp nå, er at politiuniformene har blitt stadig mørkere i blåfargen og at blå slips er erstattet med svarte. Kanskje forteller dette om en uønsket utvikling. Vi skal være blå. Det signaliserer rolle og verdier.

Ja, Olafsen har uttalt seg om politifolk som har sex med kriminelle og den risikoen som følger med. Han har påpekt at nyutdannete politifolk mangler basisferdigheter.

Han tok til orde for å avlyse Verdensbankens toppmøte i Oslo i 2003 fordi det tok for mange ressurser, og sa tidlig at politifolk ikke har verktøy for å bekjempe organisert kriminalitet.

– Du har uttalt deg ganske friskt?

– Mesteparten av det jeg har hevdet er akseptert i dag, svarer han.

Mot bevæpning

Olafsen har også tatt opp forhold som ikke alltid har vært like populære internt. Da en polititopp slettet opplysninger om en venn fra strafferegisteret, viste Olafsen til ureglementert oppførsel i tjenesten.

– Det finnes en instruks som sier at saker som får medieoppmerksomhet skal behandles av Spesialenheten. Å si det høyt var ikke populært. Men det er bedre å ha rett alene enn å følge gjengen.

– Siste utspill var et innlegg i Aftenposten der du gikk imot at politifolk skal være bevæpnet?

– Ja, nå er jo det snøen som falt i fjor. Men dette har opptatt meg. Jeg er glad for at politidirektøren sier at vi fortsatt skal ha en defensiv tilnærming og oppføre oss som før. Men det er et følsomt tema. Ni av ti som blir skutt av politiet er psykisk syke. Da må vi se på hvordan vi håndterer disse menneskene.

Brukte Beredskapstroppen

Som politimester i Follo hadde Olafsen mange ulike profilerte saker. Politidistriktet samlet alle opplysninger om den overgrepsdømte «Lommemannens» virksomhet over store deler av landet. Det var ingen selvfølge at etterforskningen skulle fungere på tvers av distriktene.

– Det krevde store ressurser. Hadde de hatt en sånn sak i England eller Tyskland ville et team på 80 politifolk blitt satt inn. Vi hadde åtte, og det var vanskelig å flytte på folk.

Det var også oppsiktsvekkende da det ble oppdaget at en medarbeider i Follo «spiste» av narkobeslagene.

– Det var en tung sak. Vi fikk varsel om svinn av narkobeslag. Denne mannen hadde besøkt beslagsrommet 100 ganger oftere enn den neste på besøkslisten. Vi ringte Spesialenheten, og rådet var å dra inn Beredskapstroppen. Det siste var nok lurt, da pågripelsen endte med batalje.

– Etter lang tid som politimester i Follo ble du ganske skuffet da du ikke ble politimester i det nyorganiserte Øst politidistrikt?

– Ja, det var ektefølt siden jeg mente jeg var kvalifisert og rutinert, og Follo var veldrevet. Kanskje noe av det viktigste jeg har vært med på var omorganiseringen i Follo. Vi skapte færre og mer kompetente avdelinger som holdt nasjonal standard. Men livet består av opp- og nedturer. Kanskje jeg hadde godt av det?

Politikk og idrett

Internt i PU er Olafsen kjent for å bruke språklige metaforer fra idrettens verden, og han er lidenskapelig opptatt av sport.

– Blir det mer tid til nye detaljkunnskaper om idrett når du går av 11. juni?

– Sammenhengen mellom politikk og idrett er fascinerende. OL i Mexico i 1968, der to svarte løpere markerte seg med en Black Panter-hilsen ble en merkedag for borgerrettighetsbevegelsen i USA. I andre enden har vi terrortragedien i München fire år etter. Begge hendelser har påvirket meg. Særlig den siste, knyttet til drapet på Lillehammer i 1973. Jeg opplevde noen av etterdønningene på nært hold.

– Jeg er jo bare 66 år

Noen ganger når idrettsnerden Olafsens anekdoter avdøde Dag Solstadske dimensjoner, kjent for sin kunnskap om rundetider på skøyter og andre detaljer om idrett.

– Ja, det er jo for eksempel historien om den sovjetiske linjedommeren, en tidligere soldat i Den røde arme, som godkjente en tvilsom engelsk scoring i VM-kampen mellom England og Vest-Tyskland i 1966. Målet har vært diskutert i 60 år. Lenge etterpå ble linjedommeren spurt på dødsleiet om hvorfor avgjørelsen ble som den ble. Svaret var enkelt og talende: Stalingrad. Joda, det er politikk. Det også.

– Skal du fortsette å jobbe?

– Jeg er jo bare 66 år. Jeg regner med at det blir noen samtaler med Politidirektoratet om at jeg skal fylle noen funksjoner, som for eksempel arbeid med tjenesteutvikling. Fagmyndigheten på grenseområdet i POD er for eksempel for dårlig utrustet. Jeg har ikke tenkt å gi meg med det første, sier en fortsatt engasjert Arne Jørgen Olafsen.

Og slik ble det: I etterkant av intervjuet med Politiforum har Olafsen tatt praten med POD, og kommet til enighet om at han skal starte i ny jobb der i august.

---

Epilog: Det første Olafsen sier over telefonen etter at han har fått intervjuet til gjennomlesing, er dette:

– Jeg må gjøre oppmerksom på at resepsjonisten denne dagen var vikar. Han som sitter der daglig hilser på meg hver dag. Jeg er ikke så hemmelig.