De mest sårbares stemme

Det siste tiåret har norsk politi vært et foregangsland innen utviklingen av tilrettelagte avhør. Helt sentral i denne utviklingen står politioverbetjent Inger-Lise Brøste på Politihøgskolen (PHS). Nå tildeles hun Politiforums Ærespris 2020.

I juryens begrunnelse heter det at hun «gjennom sitt langvarige engasjement har vært en sentral bidragsyter i styrkingen av politiets innsats for barn, unge og andre sårbare personer som har blitt utsatt for vold og overgrep. Takket være Brøste og andre ildsjeler, jobber politiet i dag etter anerkjente, forskningsbaserte metoder på dette fagfeltet - mye av dette internasjonalt forankret - noe som gir en bedre situasjonsforståelse i det som ofte er vanskelige saker».

Juryen trekker også frem at den faglige tilnærmingen Brøste går i bresjen for, er med på å styrke tilliten til politiets metoder både i rettssalene og ute blant publikum. Og at Brøste på denne måten står «som et symbol på noe som er viktig for framtidens politi: Nødvendig kunnskap og kompetanse i bunn for den jobben som gjøres».

– Jeg er helt satt ut. Jeg ble veldig glad og stolt over å tildeles prisen. Også kjenner jeg på at jeg skulle ønske at Tone Davik ble nominert sammen med meg, sier Brøste ydmykt.

Politioverbetjenten understreker at hun ikke har vært alene om å videreutvikle fagfeltet.

– Prisen er en honnør til alle som jobber med tilrettelagte avhør av barn i politi-Norge. Jeg ønsker å dele prisen med alle kollegaene mine som i det daglige møter barn i tilrettelagte avhør. For dette handler ikke om meg som enkeltperson, men om faget vårt, fortsetter hun.

Den faglige utviklingen innenfor tilrettelagte avhør har mange drivere, og Brøste trekker særlig frem fagmiljøet på Kripos og hennes gode kollega Davik. Samt barnehusene og deres fagmiljøer.

Brøste viser til at dette er et lagspill, og manges fortjeneste.

– Jeg er glad og takknemlig for å kunne være med å «trene» mine kollegaer sammen med veiledere fra Agder, Kripos og Politihøgskolen. Og jeg vil fortsette å svare kollegaer som «ringer en venn» når de trenger noen å sparre med om både tilrettelagte avhør og etterforskning for øvrig. Det er utviklende og viktig for meg. Jeg er stolt og rørt over at innsatsen gjennom mange år blir verdsatt, og det følger også et stort ansvar med å få en slik pris, sier hun.

Fulgte politidrømmen

For Brøste har det aldri vært et annet alternativ enn å bli politikvinne. Da hun søkte på det som da het Politiskolen, kommenterte daværende lensmann Jostein Hunnes på Rauma lensmannskontor: «Er du gammel nok til å søke nå?»

Hun var bare 19 år gammel, og hadde vist interesse for å bli politi en stund.

Brøste gikk ut av Politiskolen i 1990, og med unntak av noen får år, viser CV-en hennes at hun ganske raskt begynte å jobbe med avhør av barn og seksuelle overgrep. Den gang var det lite fokus på disse fagfeltene.

– Vi lærte straffebestemmelsene og lærte om hvordan vi skulle skrive rapporter, men lærte aldri noe om fenomenet på Politiskolen. Seksuelle overgrep ble mer og mer synlig i samfunnet tidlig på 1990-tallet, men vold i nære relasjoner og særlig mot barn, var mindre synlig, forteller hun.

Brøste legger til at hun er glad for at vi har kommet så mye lengre enn da hun startet på 1990-tallet i politiet, uten opplæring og med liten kunnskap om seksuelle overgrep og vold mot barn.

– De barna som overlever vold og seksuelle overgrep har en livslang byrde de skal ha med seg. Historien og saker viser at vi har gjort feil, men at disse har gitt oss kunnskap som bringer oss videre. Jeg tenker at vi har en helt annen kunnskap i dag om både barn, avhør og eksempelvis seksuelle overgrep enn vi hadde da jeg startet. De feilene vi gjorde må vi ikke glemme heller, for det er vel et ordtak som sier at glemmer vi historien så kan historien gjenta seg, sier hun.

– Det må også ha skjedd mye innen avhørsmetodikken siden 1990-tallet?

– Det er som natt og dag. Jeg begynte i Kripos i 1995, og det tok ikke lang tid før jeg skulle bistå politiet i Finnmark med et avhør av barn. Jeg hadde ingen annen opplæring enn at jeg hadde deltatt på et lite kurs på Kripos, hvor jeg ble introdusert for Åse Langballe og Kari Gamst, forteller hun.

Langballe og Gamst var da i gang med forskning knyttet til avhør av barn.

– Jeg var så heldig at jeg fikk bli med på deres prosjekt i 1995, hvor jeg fikk opplæring og veiledning på avhørsmetodikk for første gang i politiet, sier hun.

Langballe og Gamsts forskning knyttet til barn som vitner resulterte i avhørsmetoden som i dag benyttes ved tilrettelaget avhør, som kalles «Den Dialogiske Samtalemetoden» (DCM).

– Denne faseinndelte avhørsmetodikken er ganske lik K.R.E.A.T.I.V., som benyttes ved avhør av voksne, men DCM er selvfølgelig tilpasset barn. Da jeg ble utdannet K.R.E.A.T.I.V.-instruktør i 2003, ble jeg også godt kjent med Davik som jeg har hatt gleden av å ha som sparringspartner og god kollega i mange år. Davik hadde ansvaret for å utdanne de som avhørte barn fra cirka 2005-2011, da jeg overtok hennes jobb, sier Brøste.

Store endringer

I 2015 kom det en endring i straffeprosessloven, og ansvaret for avhør ved barnehusene ble overført fra domstolen til påtalejurister i politiet.

– Når endringene kom i 2015, var vi en gruppe som bisto med implementeringen av de nye reglene. Fra en dag til en annen overtok avhørsleder, som er påtalejurist, ledelsen av avhør av barn fra domstolen, og barnehusene fikk en sentral lovpålagt rolle. Vi reiste rundt og delte den kunnskapen vi hadde om den nye ordningen, mimrer hun.

Hun beskriver dette som en milepæl.

– Da fikk vi et lovverk som er oppdatert, med gode forarbeider og egne forskrifter for avhør av barn. Riksadvokaten kom med direktiver og retningslinjer, som gjorde at tilrettelagte avhør ble godt regulert og enklere å benytte som metode enn dommeravhør, fortsetter hun.

Et eksempel på det, er at barn får muligheten til å forklare seg flere ganger, og ikke bare i ett avhør.

– Det bygger på kunnskap fra forskning og ikke minst at barnets rettigheter i lys av barnekonvensjonen er tatt inn i norsk lov. Blant annet er hensynet til barnets beste mer synlig og ivaretas bedre i dagens ordning, selv om vi nok har en vei å gå her også. Utfordringen er at i tilrettelagte avhør møter barnet jussen og etterforskningen. Det kan være ganske krevende og tildels motstridende hensyn vi som jobber med tilrettelagte avhør som etterforskningsmetode får kjenne på, fortsetter hun.

Fra 2017 var utdanningen for avhørsledere på plass, hvor påtalejuristene som skal lede tilrettelagte avhør blant annet får kunnskap om avhørsmetodikk, vitnepsykologi og barnefaglige temaer.

– Som nevnt har barnehusene en sentral rolle ved tilrettelagte avhør. Vi i politiet er heldige som kan la oss bistå av rådgiverne med barnefaglig kompetanse før, under og etter tilrettelagte avhør. De ansatte på barnehusene er en kunnskapsbank for politiet, sier hun.

Brøste legger til at du før fikk en klump i magen fordi du kanskje hadde fått barna til å fortelle ting.

– Og kanskje var det ingen som kunne hjelpe barna etter avhørene annet enn barnevernet, hvis de var til stede. Nå ivaretar barnehusene barna og er helt uvurderlige. Barnehusene følger avhørene, følger barna opp i etterkant og sikrer også at lokalt barnevern følger opp barna, fortsetter hun.

Må få god oppfølging

Tilrettelagte avhør og det å møte barn krever mye av den enkelte.

– De som har det tøft her er jo de barna som har vært utsatt for krenkelser, ikke vi som er der som profesjonelle aktører. Det er likevel viktig at de som jobber ute i distriktene med tilrettelagte avhør får god oppfølging. De jobber innenfor korte frister, med stort sakspress og med saker som gjør inntrykk, sier Brøste.

Hun viser til at det tilrettelagte avhøret kan være barnets eneste mulighet til å fortelle, og da må avhøreren være fokusert, forberedt og klar for å møte dette barnet.

– Du kan bli sliten eller kanskje mer kjenne på belastninger over tid i denne jobben. Jeg har aldri i de 30 årene jeg har jobbet med vold og seksuelle overgrep av barn, snakket med en psykolog eller blitt tilbudt det. Jeg har kun delt belastninger med kollegaer, forteller hun.

Brøste husker at det var flere ganger at hun ble skikkelig berørt av sakene hun jobbet med. Da var det godt å kunne gå inn på labben til kriminalteknikerne i gamle Follo politidistrikt og snakke med de som stadig selv opplevde krevende situasjoner.

– Det var god medisin for meg, og det samme var ikke minst det gode miljøet og humøret vi hadde på jobben. Jeg hadde dessuten en sjef i Follo som gjorde at jeg tok meg selv i å gapskratte før klokka var åtte om morgenen av historiene hans. Det var balsam for kropp og sjel, sier hun.

Da Brøste var i Follo var hun blant annet med å oppklare den såkalte «Lommemannen»-saken. Brøste håper det er mer fokus på oppfølging av avhørere i dag.

Hun er særlig opptatt av politipatruljens møte med barn i operative situasjoner, fordi de ofte er barnas første møte med politiet.

– Derfor er det viktig med undervisning. Vi prøver å bidra til at de som kjører patrulje blir tryggere i å møte, se og høre barna i operative situasjoner. De legger grunnlaget for den videre etterforskningen i mange volds- og overgrepssaker, også som et grunnlag for tilrettelagte avhør. Hvis ikke politiet sikrer barnets forklaring også ute på stedet, kan vi gå glipp av viktig informasjon, som igjen får betydning for prioriteringen av saken, sier hun.

Dette handler både om ivaretagelsen av barnet, vurdering av risiko og den videre etterforskningen. Kanskje er dette den eneste gangen barnet forteller; den gangen «døra står på gløtt» og barnet avslører hvordan det har det. Det er ikke sikkert den muligheten kommer igjen.

– Det barnet forteller er et verbalt spor. Og det er viktig at dette sikres og ivaretas på best mulig, for så å danne et godt grunnlag for barn i til rettelagte avhør. Hvis barn møter hjertevarme og trygge politifolk i den akutte fasen ser vi at dette kan ha en positiv innvirkning på møte med barn i tilrettelagte avhør, sier hun.

LES OGSÅ: Pappa har fortalt henne at han kommer i fengsel eller kommer til å dø, hvis hun forteller om dette til noen

Klopp som forbilde

Metoden for å avhøre barn har mange fellestrekk med avhør av voksne, bare at alt tilpasses og tilrettelegges for barn generelt og det enkelte barn spesielt. Dette handler i stor grad om å gjøre ting enklere, snakke enklere og forklare rettigheter på en måte som gjør at barnet forstår.

I tillegg må man ta hensyn til kunnskap om barns utvikling, hva man kan forvente og hvordan man kan legge til rette for en mest mulig pålitelig forklaring.

– Noen ganger vil man kanskje sitte med dokumentasjon av overgrep i form av bilder og video. Hvor mye og hvilken tilbakemelding kan man for eksempel gi til barna som avhøres?

– Dette er et tema som diskuteres mye. Da jeg begynte å avhøre barn, hadde vi helt unntaksvis dokumentasjon på overgrep. I dag er det mye, og det er utgangspunktet for mange saker. Også saker hvor politiet tar kontakt og hvor barn ikke har varslet selv. I starten da vi satt med bilder og video av overgrep, var vi ikke flinke nok til å gi nok informasjon om hvorfor de skulle komme til politiet og hva som var grunnen i forkant, så de kom litt uvitende. Tidligere hadde vi liten kunnskap om hvordan vi skulle møte barn i disse sakene. Vi hadde ingen metode eller utprøvd tilnærming for hvordan vi skulle møte barna og eventuelle bevis skulle fremlegges. Derfor har dette blitt løst på ulike måter. Kripos har i dag mer kunnskap om hvordan dette bør gjøres, og det gjøres en jobb for å få en lik metode for hvordan den type bevisfremlegging skal gjøres i disse krevende sakene. Det vil danne grunnlaget for hvordan vi underviser våre studenter, svarer hun.

Brøste tror politiet i fremtiden i større grad vil bli utfordret på hva som er barnets beste.

– Vi som jobber med etterforskning har ikke bare barnets, men også mistenktes/ siktedes rettsikkerhet å ivareta. Dermed får du jussen og etterforskning på den ene siden og barnet på den andre. Det kan av og til være litt motstridene hensyn, fortsetter hun.

Brøste husker mange av barna hun har avhørt. Også det første, av en jente som hadde blitt seksuelt misbrukt. Saken husker hun godt, og tegningen hun fikk av den lille jenta har hun fortsatt.

– Det er ikke alltid de groveste sakene som gjør mest inntrykk. Det kan også være saker hvor barn lever i et konstant fryktregime, og usettes for daglige kren- kelser i form av psykisk vold. Dette gjør inntrykk, og jeg håper vi får mer kunnskap om psykisk vold og evner å avdekke dette i større grad i avhørene av barna, fortsetter hun.

I 2011 ble ringen sluttet, og Brøste var igjen tilbake på Politihøgskolen. Her har hun ansvaret for opplæring i avhør av barn og unge.

– Jeg savner av og til å jobbe ute og er derfor veldig glad for all kontakten med de som er i praksisfeltet. Det er jo de vi skal være der for. Samtidig er jeg veldig heldig som har den rollen, eller trenerfunksjonen som jeg kaller det, på Politihøgskolen. Jeg trener folk som vil «spille på toppnivå». Det er sjeldent et problem, for de som kommer hit er gjerne veldig motiverte, og har hatt det som mål gjerne over lengre tid, sier hun.

Brøste skynder seg å si at hun tror de rundt henne er lei av at hun snakker om fotball, eller stadig bruker begreper eller sammenligninger fra idretten og fotballen.

– Jeg har jo Jürgen Klopp, Liverpools trener, som forbilde. Jeg liker måten Klopp ser ut til å ta vare på spillerne sine, han virker som en varm person som skaper trygghet. Og han har en stil som gjør at du ikke blir redd for å gjøre feil og har høye skuldre, da tror jeg du presterer bedre. Han har en hjertevarme for spillerne sine, og det håper jeg at jeg har et lite snev av også i møte med studentene våre, avslutter hun.

LES OGSÅ: Refleksjoner fra en erfaren barneavhører

To om Inger-Lise

Tone Davik

– Inger-Lise er en FAGPERSON, med bevisst capslock`en på, sier Tone, som har samarbeidet med Brøste om fagutvikling innen avhør av barn i cirka 10 år.

– Hun er genuint og tvers igjennom ekte interessert og engasjert i at særlig barn, men også voksne utsatt for vold og overgrep, skal få hjelp. Det har hun i mange år vist direkte til dem hun har møtt på sin vei, i mange nære møter med både barn, ungdom og voksne som jeg vet har følt seg sett og tatt på alvor fordi de har møtt akkurat henne, fortsetter hun.

Davik trekker også frem at selv med Brøstes brennende engasjement for ofrene i sakene hun har jobbet med og gjennom studiene hun er ansvarlig for ved Politihøgskolen, har hun aldri mistet det overordnede fokuset på at etterforskning og strafferettsbehandling skal ivareta rettssikkerheten til alle parter, også den/de som mistenkes eller siktes.

– Jeg kommer heller ikke utenom å nevne Inger-Lises fokus på kvalitet. Hun stiller høye krav til seg selv og sitt eget arbeid, særlig til undervisningen hun er ansvarlig for, og setter kvalitet høyt i de sammenhengene. Samtidig som hun er opptatt av at ting skal være rett, er hun også i økende grad opptatt av forskningsmessig forankring og at kunnskapen hun deler er forskningsbasert. Med en relativt fersk master i bagasjen, har dette perspektivet blitt ytterligere forsterket, fortsetter Davik.

Videre sier hun at alle som har skrevet fagoppgaver på ett av Brøstes kurs, vet at hun er opptatt av at det henvises til kilden til informasjon og kunnskap det vises til.

– Det er ikke bare fordi hun har et akademisk ansvar for at dette blir rett, men først og fremst fordi hun er opptatt av å «ære den som æres skal». Inger-Lise er også veldig god på å se folk, og særlig folk hun syns gjør det lille ekstra, avslutter Davik.

Cecilie Torvik

– Det er veldig bra og så fortjent at hun vinner, jubler høgskolelektor Cecilie Torvik fra Poitihøgskolen.

Torvik var med på å nominere Brøste til Politiforums Ærespris.

– Inger-Lise har et kjempestort engasjement for alle disse barna i sakene, og hun har mye omsorg for alle som skal jobbe med dem. Det handler om at hun har jobbet på feltet i mange tiår, og har et kunnskapsnivå på området som er helt unikt. Derfor vet hun hva dette handler om og hva det krever av de som skal jobbe med disse sakene, sier Torvik.

Høgskolelektoren trekker også frem at selv om Brøste er en de aller beste på feltet, er hun fortsatt ydmyk.

– Hun har virkelig vært en av bidragsyterne til å få kunnskapene ut; både ut i distriktene, til oss fagfolk og inn mot sentralforvaltningen. Det er jo henne de lener seg på dette området her, fortsetter Torvik.

Hun synes det er veldig motiverende å jobbe sammen med Brøste, fordi Brøste er så faglig engasjert.

– Hun er veldig positiv og sier «ja, det må vi gjøre». Hun har ofte mange ting gående samtidig, fordi hun har lyst til å gjøre veldig mye, også drar hun oss andre med på det. Det er så motiverende å være sammen med henne, fortsetter Torvik.

Torvik trekker frem at det er nettopp det engasjementet de trenger på fagområdet.

– Det er tunge ting. Hun står i det år etter år, og at hun møter studentene sine med det samme givet og engasjementet, er imponerende, avslutter Torvik.

LES OGSÅ: På innsiden av et barneavhør: Hvis transformers kunne snakke