Ole Martin Mortvedt
Ole Martin Mortvedt (Foto: Bård Gudim)

Politireformen har sin pris

Politiet får altså færre saker å jobbe med, samtidig som etaten fylles opp med tusenvis av nye ansatte. Dette, skulle man tro, burde gi politiet mulighet til å oppklare flere saker. Men nei.

Anmeldt kriminalitet har sunket med 19 prosent siden 2010. I 2017 ble det anmeldt 75.000 færre forhold til politiet enn i 2010. Politiet får altså færre saker å jobbe med, samtidig som etaten fylles opp med tusenvis av nye ansatte.

Dette, skulle man tro, burde gi politiet mulighet til å oppklare flere saker. Men nei. Politiet oppklarte faktisk godt over 30.000 saker færre i 2017 enn i 2014. Og politiet avdekker langt færre narkotikasaker og trafikksaker nå enn for bare få år siden – samtidig som inndragelsene fra økonomisk kriminalitet synker.

Paradokset er overveldende. Hva i alle dager er det som skjer? Nå er strukturen i politireformen på plass. Politikartet er tegnet opp på nytt. Tjenestestedene har blitt færre, men mer robuste, med større og sterkere fagmiljøer. Etaten har blitt moderne, mobilt og digitalt. Lederstillingene er besatt. Byråkratstillingene er besatt. 80 informasjonsrådgivere er ansatt.

Politikerne har fått det politiet de har bedt om. Hvorfor får de da ikke resultatene de også spådde ville komme med på kjøpet? Hvorfor synker politiproduksjonen?

Det er åpenbart at ett eller annet sted på veien, har noe gått galt. Alvorlig galt.

Privatpersoner og lokalpolitikere står jevnlig fram i media med bekymret mine for å kommentere saker hvor politiet enten ikke kom, eller kom alt for sent til en kritisk hendelse i lokalsamfunnet.

Fra de politiansatte selv har advarslene kommet lenge. Og de fortsetter å komme. Etterforskere og påtalejurister melder om et umenneskelig stort arbeidspress som skaper store restanser. De operative mannskapene forteller om en hverdag med færre patruljer som må dekke større områder.

I politiske festtaler snakkes det høyt om å lytte til de som vet hvor skoen trykker. Det er kanskje på tide å gjøre ord til handling nå, og ikke bare late som om politiansattes mening har noen betydning for de politiske beslutningene som fattes.

Vi vet det kan være travelt å være politiker. Snorer skal klippes. Forbindelser må smøres. Det krever sitt å snakke med 17.000 politiansatte for å høre hva de tror er årsaken til at politiet får mindre ut av mere. Derfor har vi satt sammen en liste med mulige forklaringer – fortalt til oss av dem som faktisk har skoa på:

  • Politiet har mange steder kommet lenger unna innbyggerne.
  • Politiet har færre patruljer som dekker større områder.
  • Pengene når ikke fram til politidistriktene.
  • Politiet avdekker ny og komplisert kriminalitet.
  • Nyutdannede politifolk får ikke jobb.

Oppmerksomheten rettes nå mot den sist ankomne justisministeren, Tor Mikkel Wara fra Frp, som er sønn av en politioverbetjent. Han må finne løsningen for å få et politi som leverer slik innbyggerne forventer.

Det sies han skal være god på å kommunisere budskap. I sin forrige jobb fikk han godt betalt for å gjøre slikt. Skal Wara lykkes som justisminister, og ikke bare bli en parentes slik hans to forgjengere ble, må han kommunisere til statsminister Erna Solberg og sin egen partileder, finansminister Siv Jensen, at politiet trenger penger til å ansette de nyutdannede politifolkene. Som står klare til å gi bedre beredskap, og til å hive seg over store restansehauger, for å få opp politiproduksjonen – det som i praksis handler om både trygghet og rettssikkerhet for innbyggerne.

Nå har politiet levert. Nå må regjeringen ta sin del av ansvaret for å finansiere polititjenesten, slik at det blir bedre enn hva vi ser nå. Pilene peker nedover. I jakten på skattelette, står regjeringen i fare for å gå skoene av seg, hvis de til tross for advarslene, fortsetter å underfinansiere politiet.

Til toppen