De nyutdannede politifolkene blir formet inn i et system der konformitet fralelskes, mener artikkelforfatteren.
De nyutdannede politifolkene blir formet inn i et system der konformitet fralelskes, mener artikkelforfatteren. (Foto: Randi Vevle Kårdal)

Et system der konformitet framelskes

Om Politihøgskole-debatten: Akademia vs praktisk politiarbeid.

  • Endret

Med interesse har jeg fulgt med i debatten mellom Politihøgskolen (PHS) sine akademikere og fotfolket ute i organisasjonen. Det er godt å se at diskusjonene om PHS’ påståtte svakheter dras ut av piketten og blir gjenstand for debatt. Men de lærde og de erfarne synes å operere i hver sin dimensjon: Den ideelle og den reelle.

En utdanningsinstitusjon skal utdanne mennesker med de riktige kunnskapene, ferdighetene og holdningene. Det er ikke til å stikke under en stol at ting da framstilles veldig lyserødt og renslig – ja, la oss kalle det akademisk riktig. Det er viktig at de som uteksamineres vet hvordan idealet skal se ut. Man har da et godt utgangspunkt til å vurdere praksis i forhold til det ønskede ideal, når man senere utsettes for den virkelige verden.

Problemet oppstår når gapet mellom ideal og praksis oppleves å være for stort. Den skapte illusjonen slår sprekker. Den nyuteksaminerte klarer ikke å koble den tilførte kunnskapen opp i mot det han/hun ser er nødvendig å beherske, for å gjøre en god og sikker jobb. Dette fører til at lærdom som ikke kan relateres til praksis blir sett på som unyttig. Dette til tross for at kunnskapen sitter der og nok vil ha en viss virkning over tid.

Der konformitet framelskes

Jeg er av den oppfatning at nær sagt alle akademiske retninger har sin plass i politiet. Vi er en etat hvor bokstenking er organisatorisk og kulturelt fundamentert i en slik grad at det kan oppleves som umulig å gjøre noe med den. Utdanningsinstitusjonen vår har derfor en viktig rolle som endringsagent i den evigvarige bestrebelsen på å få til forandring.

Illustrasjon kronikk februar 2.jpg
Illustrasjon kronikk februar 2.jpg Foto: Randi Vevle Kårdal
Nå som før, blir de nyutdannede politifolkene raskt formet inn i et system der konformitet framelskes og meningsbrytning i beste fall sees på som kontroversiell. Man kan si at de lærer seg å finne sin trygghet i den etablerte sannhet som etaten støtter sin virkelighetsoppfatning på. Dette kan kanskje betraktes som en grad av avlæring i forhold til mye av de nytenkende og utviklende tanker de har med seg fra PHS.

Selv om det motsatte stadig hevdes fra offisielt hold, så er det i praksis ikke plass til så mye nytt i det strafferettsdominerte tankesettet som preger vår etat i dag. Det foreligger for tiden to bindsterke verk som understøtter en slik oppfatning.

Hvordan endre dette?

Først er det viktig å erkjenne at politigjerningen er et erfaringsbasert håndverk, og ikke en akademiskanalytisk øvelse. En god polititjenestemann er som en dyktig håndverker. Han/hun gjør de rette tingene, fikser opp og ordner, slik at mennesker føler seg fornøyd, ivaretatt og hjulpet - rett og slett fordi det nesten må være slik. Man kan si at kunnskapen sitter i hendene.

Vedkommende er selektert inn i politiet fordi personen oppleves å ha de egenskapene som trengs til å kunne bli slik. Det meste av den praktiske læringen skjer ute i oppdrag, eller gjennom praktisk trening hvor han/hun gjør egne erfaringer og ser hvordan andre rollemodeller ter seg. Snakker man med politifolk som har gått over i andre yrker, sier de at en av de viktigste egenskapene de hadde med seg fra politiet var sunn fornuft. De er rett og slett blitt håndverkere i sunn fornuft.

Slik jeg oppfatter studentene i dag kan det vel sammenlignes med det å skru på en amerikansk bil med metrisk verktøy. Fastnøkkelen passer dårlig til tommemålene. Verktøyet er fint og flott det, men det er ikke det man har bruk for. Derfor føles det unyttig. Man må da avstemme verktøyet i forhold til bruksområdet. Her ligger nok mye av PHS sin utfordring i dag.

Husk toppen

På den annen side etterlyser jeg kriminologene, sosiologene, samfunnsvitere og mennesker med samfunnssikkerhetskompetanse, og så videre, ellers i organisasjonen. De burde inngå i enhver politimester sin strategigruppe. Dagens politiledere har dessverre ikke kompetanse nok til å forstå hvordan slike mennesker kan være med å løfte etaten. Det er manglende evne til å ivareta- og gi ny kompetanse gode vekstvilkår, noe som igjen bidrar til å bremse etatens utviklingspotensial betydelig.

En organisasjon bygges fra bunnen men endres fra toppen. Med det som utgangspunkt vil det være nødvendig å tilføre andre akademiske tankesett enn det ene som råder i dag, for å få til en endring av etaten. Dette vil kunne utfordre, utfylle og forbedre politiets arbeidsmetodikk på nær sagt alle plan. Vi bør fylle på med kunnskap både i topp og bunn.

Men glemmer vi toppen, reduseres verdien nedover i systemet. For å visualisere kan vi se på politiet som en flaske. Er det tett i toppen hjelper det ikke å forsøke å fylle på med kunnskap. Det vil i realiteten forbli uforandret på bunnen. Utfordringen og kunststykket ligger i at på toppen må man ikke bare tørre å tenke og snakke, men også handle på en ny måte.

På bunnen er det derimot viktig at tilførsel av kunnskap gjøres på en slik måte at det ikke oppleves å gå på bekostning av, men snarere oppfattes som en styrking av håndverket – politigjerningen.

Til toppen