– De ansatte står i kø for å bidra
PF i Politiets utlendingsenhet mener hovedverneombudet delvis bommer i sin kritikk av overtid. – Men tiden er inne for å diskutere det sterke tallfokuset i PU, skriver lokallagsleder Andreas Adolfsen.
La meg først avklare en ting: Jeg er svært glad at vi har et hovedverneombud i PU som tar opp mange og viktige problemstillinger i organisasjonen, men når man retter kanonen og skyter så kraftig i mange retninger mot politisk og stedlig ledelse, er jeg redd for at den her er ladet med bomskudd som ufortjent også rammer de ansatte og organisasjonen vår.
Det å sette antallet overtidstimer i en kontekst sammen med mistanker om korrupsjon og en situasjon ute av kontroll har fått mange ansatte til å reagere. En uttransportering til f.eks. Afghanistan som tar mellom 16-30 timer vil nødvendigvis medføre overtid.
Dette hadde det gjort uansett hvem som hadde utført oppdraget. Samtidig står vi ovenfor en ekstraordinær situasjon i Europa, og har de siste ukene hatt en økning på flere hundre prosent daglige asylsøkere. Ingen organisasjon er driftet på den måten at de over natten kan ha oppbemannet og utdannet nok registrerere til å håndtere dette uten at noen skulle jobbet ekstra. Hovedverneombudet burde poengtert bedre at det kun er noen ytterst få tilfeller av overtid han har reagert på. Dersom verneombudet mener at disse ikke er svart ut godt nok av ledelsen burde han i stedet krevd en ekstern granskning av saken, noe han hadde fått full støtte for av oss i PFPU.
Overtiden ødeleggende for arbeidsmiljøet?
Selv om vi ikke skal undervurdere arbeidspresset i organisasjonen vår, har vi i PFPU ikke blitt varslet om ett eneste tilfelle der ansatte har blitt beordret til å jobbe overtid mot sin vilje. Det er stort sett det motsatte som er tilfelle, der de ansatte glemmer at også de selv har ett ansvar for å følge lover og regler, eller at de selv glemmer at de har et liv også utenom jobben i sin iver etter å få tjenesten til å gå opp. Dette er en problemstilling vi alle må ta på alvor og vi alle har et ansvar å følge opp, og et dilemma for en fagforening som har lønn som sitt fokusområde. Det er videre vanskelig å stille seg bak en påstand om at dette higet ødelegger arbeidsmiljøet da ansatte står i kø for å bidra. Det vi må få på plass er bedre kontrollmekanismer for en jevnere fordeling av goder og byrder, og vi må kanskje senke tempoet på beordringene noe slik at vi får full sanntidsoversikt over overtidsbruken i alle ledd av organisasjonen slik at vi blir så transparente at det ikke foreligger noen tvil om at all ressursbruk er ledelsesstyrt, pålagt og kontrollerbar. Ikke minst for å unngå uheldige og unødvendige brudd på arbeidsmiljøloven.
Jeg opplever både at ledelsen i PU og politisk ledelse er «på ballen» for å løse de løpende utfordringene vi når står ovenfor. De har jobbet hardt for en ekstrabevilgning som sikrer en stor oppbemanning, og det jobbes på spreng for å løse logistikken. De ansatte via organisasjonene og verneombud orienteres fortløpende om situasjonen med ukentlige IDF-møter , og oppfordres til å komme med innspill.
På tide med et annet fokus?
Jeg synes derimot hovedverneombudet tar opp en viktig problemstilling rundt målstyring. PFPU mener også at tiden er inne for å diskutere om det sterke tallfokuset i utlendingsenheten er riktig måte å styre virksomheten på fra politisk hold.
Helt siden jeg begynte i PU i 2009 har måltall alltid vært øverst på agendaen. Et visst antall personer skal ut av landet, koste hva det koste vil. Og vi har levert. Til de grader har vi levert.
Etter regjeringsskiftet har presset på tall blitt enda større, og samtidig har vår virksomhet fått mer ressurser slik at vi har kunnet levere. Det skulle bare mangle at et justisdepartement med FRP i spissen skulle klare å levere bedre på dette området enn de rødgrønne?
Vi hadde store utfordringer i fjor. Et Vest-Afrika med Ebola, krig på Gazastripen, uroligheter i Nord-Afrika og krise i Syria. Bomberegn i Jemen, og påfølgende utreisesuspensjoner. Vi leverte likevel, selv om det førte til at både ledelsen, og justisministeren selv, måtte svare for tempoet på uttransporter av barnefamilier for kontroll og konstitusjonskomiteen. Alle steiner skulle snus, og både IP-trening og kompetansebyggende virksomhet måtte vike eller utsettes. Mange ble slitne og demotiverte, men vi leverte. Selvfølgelig. Etter en kort juleferie var det på’n igjen. Presset på måltall er fremdeles dominerende i organisasjonen til tross for at PU samtidig skal håndtere rekordstore asylankomster.
Mål- og resultatstyring
Mål- og resultatstyring er det grunnleggende styringsprinsippet for offentlig virksomhet, herunder også politi- og lensmannsetaten. For å lykkes med denne typen styring må du ha en målrettet ledelse. Dette har vi definitivt. Målrettet ledelse i praksis derimot er å klare å skape en forpliktelse, og et engasjement i alle ledd av organisasjonen. I PU forsøker ledelsen å skape et engasjement for denne forpliktelsen, men det er her vi er i ferd med å feile. Mange av de ansatte i organisasjonen er blitt så lei av ordet «måltall» at de ikke orker å delta i fellesparolene, og jeg vil driste meg til å si at de fleste bare blar rett over den ukentlige statistikken som kommer på mail, eventuelt kaster den rett i søppelboksen. Mange synes også det er demotiverende at mye av det arbeidet de gjør blir nedprioritert fordi det ikke produserer konkrete tall. Mange synes det er vanskelig å se på at kriminelle utlendinger går fri fordi Trandum til stadighet er fyllt til randen, og svært mange synes det er veldig problematisk at vi aldri får ordentlig kontinuitet i arbeidet. PU har i dag over 200 av 800 ansatte på engasjement, noe vi i PFPU synes er bekymringsverdig, da vi vet at mange av oppgavene er permanente.
PU er ingen enkel virksomhet å styre, men selv om vi er sterkt bundet av et politisk mål, må vi tørre å synliggjøre dilemmaene det sterke tallfokuset skaper i organisasjonen. Vi klarer ikke å prioritere alt selv om vi vil, og det er ingen tvil om at det politiske presset på tall har gått ut over byggingen av et enda sterkere fagmiljø med spisskompetanse på utlendingsfaget. Tidligere i høst deltok jeg på en fagsamling i Haag sammen med de fleste av våre europeiske samarbeidsland. Etter en runde rundt bordet kom det frem at ingen andre land styrte virksomheten sin på samme måte som oss. Er vi så sikre på at det er akkurat vi som gjør dette på den beste måten?
Vi trenger tid til å dyrke fag
PU består av svært mange dyktige medarbeidere som er engasjert i utlendingsfeltet. Noen er pionerer innenfor sitt fokusområde. Det vi trenger nå er tid og et pusterom til å utvikle bedre metoder for id-etterforskning, og vi trenger tid og ressurser å bygge mer stabile fagmiljøer. Vi trenger også kompetanse og motivasjonspåfyll. Vi trenger å etterforske flere vanskelige og gamle saker, og få tid og ressurser til å løse dem. Gi oss muligheten til dette ved å måle oss på noe annet enn bare enn tall på uttransporter. Gi oss noen hårete kompetansemål. Mål oss på hvordan vi klarer å oppklare 10-år gamle ID-saker. Ved å gjøre dette kan vi fortsette å være et sterkt faglig PU som kan levere god bistand til politi-Norge i lang tid fremover. Dette trenger Politi-Norge.
