«Politiske føringer om måltall er i ferd med å bryte ned arbeidsmiljøet i PU»

LESERINNLEGG: Politiets utlendingsenhet (PU) opplever en krisestemning bl.a. på grunn av for dårlig forberedelse og svikt i beredskapsplanleggingen. For 2015 var det planlagt (virksomhetsplanen) for tiltak i tilfelle masseankomster uten at dette nærmere er fulgt opp. Vi har med andre ord oss selv å skylde for ikke å være godt nok forberedt, spesielt også når man har erfaring fra tidligere masseankomster. Når det er sagt må det sies at dagens situasjon er spesielt utfordrende slik den nå fremstår.

PU og PUs ledelse er i en håpløs situasjon. Presset på måltall skaper frustrasjon og usikkerhet i organisasjonen. Det er en stor ubalanse mellom oppgaver og resurser til tross for at det er mye penger i systemet. De pålagte politiske føringer fra statsråden om måltall, 7800 uttransporteringer for 2015, styrer all aktivitet. Vi evner ikke å dyrke frem fagkunnskapen om identifisering av mennesker som ankommer landet. Alle som ankommer Norge skal identifiseres, både de som får opphold og de som må forlate landet. Dette er et omfattende arbeid som nå lider under den kampen det er å finne flest mulige returnerbare for å nå det pålagte politiske måltallet. Denne situasjonen trekker resurser og fokus bort fra de konkrete oppgaver særorganet er pålagt slik som grundige registreringer og gode og utdypende ID undersøkelser.

LES OGSÅ: Varsler om økonomisk ukultur i Politiets utlendingsenhet

Det er på en måte én brann i begge ender av bygningen, og de ansatte løper frem og tilbake for å slokke. Faren for å brenne inne, et systemkollaps, lurer i bakgrunnen. Hvor lenge kan vi holde på i dette tempo? Store ankomster skaper uverdige forhold for asylsøkerne, og for de ansatte blir deres sikkerhet og kontrollen med søkerne satt på prøve. Er man i stand til å takle uforutsettbare hendelser for denne utålmodige og krevende folkemassen som i dagevis må oppholde seg på et venterom som per definisjon ikke er å kalle et overnattingssted, og/eller ikke har de fasiliteter som et overnattingssted krever (les; dusj, seng osv.). I den andre enden streber man etter måltallet på uttransportering, og man ligger så langt etter at desperasjonen sprer seg. PU var igjennom den samme øvelsen høsten 2014, og vi har ikke tatt med oss mye lærdom av hva som da skjedde. Høsten 2014 klarte man å skape entuisiasme, og en kraftsamling i bånn for å nå måltallet. Dette pågangsmot er ikke å finne i dag. De ansatte klarer ikke å finne krefter til å mobilisere slik som sist da arbeidstid, overtid og innsats gikk langt utover det som kan forventes, og det som er lovlig. Ansatte har selvfølgelig krav på regulert arbeidstid. De skal også kunne leve et liv utenfor arbeidstedet sitt. De skal kanskje hente i barnehagen, spise middag med familien og kanskje også ha et sosialt liv i tillegg. Tekstmeldingene sendes hele tiden til de ansatte, overtid: trenger folk på registrering, pågripelse, uttransportering, vakta, desken osv. Det er krevende og hele tiden måtte yte utover den normale arbeidstid, og det er urovekkende at denne situasjonen har blitt permanent. I tillegg har man den emosjonelle påkjenning de ansatte utsettes for ved at de som pågripes og uttransporteres egentlig bare skal sendes tilbake til nød og fattigdom.

Vi har alle sett TV bildene fra familien på togskinnene i Ungarn. Dette er virkeligheten hver dag i PU. Slike episoder oppstår ved pågripelse og uttransportering. Det er ikke til å unngå at man føler med i slike situasjoner. Man har imidlertid et oppdrag å utføre, men det gjør noe med deg som menneske og må tas med i betraktningen.

PU bryter lover, regler og bestemmelser som regulerer arbeidslivet i Norge uten at noen tar dette alvorlig. Politiet står sannsynligvis i en særstilling der det fremstår som vanskelig for arbeidstilsyn, riksrevisjon og spesialenheten for politisaker å pirke i ulovlighetene. Spesialenheten som skal iretteføre straffbare handlinger viser ingen evne eller vilje til å forstå problemstillingen, og ved tilsvarende saker mener de at saksforholdet er for komplisert til å fatte en beslutning. Men er det forståelig at politiet som er satt til å føre tilsyn med loven selv bryter den?

PU har et budsjett for 2015 på snart opp mot en milliard kroner. Forbruket av overtid var for første halvår i år 96.000 tusen timer (ca. 40 millioner kroner). I hele 2014 ble det brukt 93.000 timer overtid. Det vil si at virksomheten i sin helhet er driftet på bruk av overtid. Og spørsmålet er hvordan man fordeler og forvalter de midler man er tildelt innenfor lovens grenser? Hvis man er presset på alle kanter, er det ikke nødvendigvis så oppsiktsvekkende at arbeidsgiver på et eller annet tidspunkt mister kontrollen. Det som er oppsiktsvekkende er at når man blir kjent med avvikene ikke klarer å ta seg inn. I PU har sivilt ansatte arbeidet over 500 timer overtid i løpet av et halvt år, og over 100 timer overtid på en måned uten at arbeidsgiver har reagert, og tilsvarende grove overtredelser av arbeidsmiljølovens bestemmelser fant man også i 2014. Og hvorfor reagerer ikke arbeidsgiver? Jo, fordi man har mistet kontrollen, og bare betaler i sin higen etter å nå måltallene.

Når kontrollen med arbeidstid og overtid blir svekket oppstår muligheten der noen kan forlede systemet til å tro at arbeidet overtid er nødvendig. Altså å villede arbeidsgiver til å tro at deres overtid er nødvendig. Dette er meldt som kritikkverdige forhold i form av en varslersak til PUs ledelse. Ledelsen har valgt å ikke undersøke saken noe nærmere, og hevder i brevs form at overtid som utført er ledelsesstyrt, pålagt og kontrollerbar. Det er intet som tyder på forhold som strider mot lov, retningslinjer eller ellers kan sies å stride mot en alminnelig oppfatning av hva som er forsvarlig eller etisk akseptabelt. Arbeidsgiver ser ingen grunn til å granske overtidsbruken. Dette sier noe om hvordan ledere på dette nivået beskytter hverandre. En opplever at ledelsen tar fagforeningens rolle, og opptrer i forhold til det. Fagforeninger og vernetjeneste har overtatt ledelsens rolle og avdekker kritikkverdige forhold.

Det er avdekket at det er fakturert overtid for 30.000-40.000 per måned per hode av to seksjonssjefer og en prosjektleder, som er ansatt for å holde kontroll og styring på overtiden. Overtiden er attestert av seksjonssjefene for hverandre. Jeg mener det er grunn til å gjøre nærmere undersøkelser da det har vist seg at føringer og grunnlag for overtiden er ufullstendig. En seksjonssjef har blant annet utført vaktmestertjeneste i helgene ved å montere garderobeskap og annet forefallende arbeide til 750 kroner per time. Er dette hva ledelsen sier er ledelsesstyrt, pålagt og kontrollerbart, og kan det sies å ikke stride mot alminnelig oppfatning av hva som er forsvarlig og etisk akseptabelt? Den andre seksjonssjefen fakturerte nærmere 20.000 for tilstedeværelse på en aksjon der han ikke hadde noen oppgaver. Eller hva sies om at den samme seksjonssjefen ansatte en personlig venn i en prosjektstilling, uten at stillingen ble utlyst. Vedkommende fakturerte overtid for 40.000 per måned attestert av seksjonssjefvennen. Jeg kaller dette ukultur, og kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor PUs ledelse ikke reagerer på slikt.

For eksempel kan bare overtiden for våre to seksjonssjefer per år kunne dekket opp det Follo og Arne Jørgen Olafsen ble trukket på 2015 budsjettet, kr 792.000, for å sentralisere sin utlendingsforvaltningen.

Et krav om undersøkelser om hvorvidt overtiden har vært nødvendig er vel ikke å gå over streken for hva som bør kreves i slike saker. Det som er underlig er ledelsens totale avvisning. Økonominstruksen regulerer at statlige midler brukes effektivt, og at det sikres en optimal utnyttelse av økonomiske, personellmessige og utstyrsmessige disponeringer. PU er tilført betydelige midler til sin drift, og bør være særdeles nøysom og korrekt med hvordan de bruker skattebetalernes penger.

Denne saken viser at det er like vanskelig som før å nå frem med varslersaker. Dette til tross for alt snakket om åpenhet, og det å fremme en kultur der det er greit å si ifra om alle forhold som er kritikkverdige. Men politietaten har ikke endret seg. Det reageres ikke før man kommer under sterkt press, og media stiller spørsmålene.

Politidirektøren understreker i PODs nyhetsbrev i Norsk Politi nr. 10-2015 at etaten må fremme en kultur der det er åpenhet for å si ifra om alle typer forhold som er kritikkverdige. Han burde vel kanskje sagt noe om at det bør handles også. Ikke bare i Monika-saken!

Den store tilstrømningen av asylsøkere til Europa gjør at PU må omstrukturere seg. Finne gode løsninger på mottak og registrering slik at identifiseringsarbeidet i etterkant blir så godt som mulig. Stå oppreist i situasjonen og gi blaffen i Anundsen og hans måltall. Det kan ikke ha prioritet nå. For å gjøre en kvalifisert god jobb som særorgan er tiden faktisk inne for å senke tempoet slik at det politifaglige arbeid utvikles. Det må bli slutt på den rovdrift som drives på de ansatte, og det må bygges gode kulturer med fokus på et godt arbeidsmiljø.

Politiforum har forelagt opplysningene i leserinnlegget for lederne som nevnes. De ønsker ikke å kommentere leserinnlegget. PU presiserer overfor Politiforum at overtiden var ledelsesstyrt, pålagt og kontrollerbar. PU kjenner seg heller ikke igjen i beskrivelsen om at arbeidet for å nå de fastsatte måltall for PU fører til kaos i organisasjonen.

Les mer om saken her