Bevæpning

Det er argumenter både for og i mot allmenn bevæpning av norsk politi. Før dette skjer, bør man imidlertid stille en del spørsmål.

Vil man komme raskere til for å løse skarpe oppdrag, og kanskje redde andres liv? Vil hverdagen for tjenestefolkene bli tryggere? Vil det gi større trygghet for publikum? Vil det føre til at politiet oftere løsner skudd?

Ja,i et tenkt tilfelle kan det redde liv og trygge tjenestefolkene. Dersom en patrulje «dumper» rett opp i en situasjon, vil sekundene telle når en gjerningsmann skyter mot publikum og politiet.

For det aller meste vil politiet være et stykke unna, inkludert «skyting pågår», når de får kjennskap til hendelsen. En øvet tjenestemann/kvinne og samkjørt patrulje, bruker ikke lang tid på å hente ut begge våpen og iføre seg tung vernevest. (Her bør den enkelte, sammen med makker, drille påkledning). Samtidig med bevæpningen starter mental forberedelse og planlegging (hvem gjør hva). Når de ankommer stedet,littsenere, er de bedre rustet til å løse oppdraget. To-hånds våpen, MP-5, er et klart sikrere våpen med hensyn til treffsikkerhet, også på kortere avstander. Faren for feilskyting reduseres, og tjenestefolkene er bedre beskyttet. En hardt skadet/død politimann er også dårlig egnet til å løse oppdrag.

Den tiden det tar for å bevæpne seg gir et lite «pusterom» slik som beskrevet foran. Sjansen for å «rusje» inn i en situasjon blir mindre, enn når de allerede er bevæpnet. To-hånds våpen og bedre verneutstyr vil sikre tjenestefolkene, og sette dem bedre i stand til å løse oppdraget. Raskere inn i en skarp situasjon, øker faren for at politiet må løsne skudd. Tall fra vårt naboland viser også at politiet løsner skudd langt oftere enn norsk politi.

Vil den enkelte tjenestemann/kvinneføleseg tryggere i utførelsen av tjenesten ved generell bevæpning?

Ja, det kan en ikke se bort fra, men det er ikke det samme som reel trygghet. Er tjenestefolkene usikre på håndtering av våpen, kan det imidlertid virke motsatt.

Jeg har flere utenlandsopphold, blant annet i Kabul og Meymaneh i Afghanistan. Jeg følte en viss trygghet ved å være bevæpnet; det må jeg innrømme. Imidlertid var jeg fullstendig klar over; dersom noenønsketå ta livet av meg, var det relativt enkelt. Flere av oss trente «mentalt» på hvordan vi skulle opptre om farlige situasjoner oppstod. Jeg var aldri redd eller følte utrygghet under mine opphold der. Det har ingen ting med at jeg var spesielt modig eller blåøyd. Derimot følte jeg meg trygg på hvordan jeg skulle opptre dersom noe skjedde, og drev nesten daglig teknisk og mental trening.

På siste halvdel av 1970-tallet var jeg i Beredskapstroppen hvor vi patruljerte med enhåndsvåpen lett tilgjengelig i hanskerommet, og MP i bagasjerommet. De fleste årene i lensmannsetaten måtte jeg hente ut våpen fra kontoret ved skarpe oppdrag. Ordningen med fremskutt lagring, har høynet beredskapen betraktelig utover landet. (Debatten om lange utrykningsavstander skal jeg ikke berøre her).

For at det ikke skal henge igjen noen tvil om hva jeg mener; jeg eri motgenerell bevæpning av norsk politi. Imidlertid er jeg åpen for å endre standpunkt om noen klarer å legge fram tall eller klare eksempler på at liv har gått tapt på grunn av dagens ordning. Skal den endres, må det mer enn «synsing» til; da det vil medføre en av de største endringene i norsk politi på mange år. Jeg var stolt over å tjenestegjøre i «annerledes-landet» også på dette området, og håper at vi fortsatt kan bevare den rollen vi har i samfunnet som ubevæpnet politi. Imidlertid hilser jeg mer trening velkommen for å ruste politiet til å møte harde kriminelle og angrep på samfunnet vårt.