Foto: Ole Martin Mortvedt
POLITIJUSS
Er politietaten riktig rigget for å oppnå effektiv rettspleie?
Jeg undrer meg tidvis over politiet og påtalemyndighetens prioriteringer i straffesakssporet. Inntrykket er at det er for lite sentral styring på hvilke saker som prioriteres.
Problematikken gjelder hele straffesakskjeden fra anmeldelse
til domstolsbehandling. Etter så mange prosesser med omstilling er det fortsatt
prekært at det jobbes med å forbedre politiets interne samhandling.
At politiet titt og
ofte bommer kraftig i prioriterings- og ressursbruken, overrasker meg stadig,
og skyldes etter min vurdering for lite sentralisert styring av saksarbeidet. Konsekvensen
er brudd på Riksadvokatens mål.
Ifølge Riksadvokatens
rundskriv er de generelle målene for straffesaksbehandlingen «høy kvalitet, høy
oppklaringsprosent, kort saksbehandlingstid og adekvat reaksjon. Rundskrivet angir
hvilke saker som skal gis forrang ved ressursknapphet, og omtaler
riksadvokatens sentrale styringssignaler.»
Syndes mot målet
Min opplevelse er at
det stadig syndes mot dette målet. Jeg skal illustrere med et ferskt eksempel
som underbygger min påstand, og viser systemets store svakhet.
En familievoldssak endte
med tiltale. Rettssaken var berammet høsten 2019. Saken ble trukket, og gamle
saker mellom samme parter ble tatt opp til etterforskning. Noe etterforskning ble
stykkevis og delt utført, men det meste av etterforskningen besto av liggetid,
som gir både fornærmede og mistenkte en unødig stor belastning. En belastning er
fullstendig uten mulighet til å gjøre noe med, og som også er lite tilfredsstillende
for både etterforsker, påtale og advokat.
Verst er det at
dette også får direkte betydning for sakens utfall.
Jeg undres over at det
stadig kan skje, for Riksadvokaten har lagt til grunn at avgjørelsen av
påtalespørsmålet skal foretas så snart saken er tilstrekkelig opplyst, og innen
rimelig tid etter at noen er å anse som mistenkt. At dette blir fulgt opp først
flere år etter at man har fått status som mistenkt, er et grovt brudd på disse
retningslinjene. Bruddet får imidlertid ingen konsekvenser, noe som er snodig i
seg selv innenfor et system som er bygget på konsekvenstenkning.
Hele formålet med å
etterforske saker og reagere overfor lovbrytere forsvinner, og respekten for
systemet med dette. En rekke eksempler utover det jeg nå peker på, viser at det
ikke vil være mulig i denne type saker å oppnå adekvate strafferettslige
reaksjoner som Riksadvokaten mener er en forutsetning for at strafforfølgningen
skal virke preventivt og bidra til redusert kriminalitet.
Hva er årsaken?
Hvordan har det blitt
slik? En stor utskifting på ulike avdelinger, liten samhandling og forståelse
av systemet som helhet bidrar i stor grad. Min erfaring er at dagens organisering
ikke i tilstrekkelig grad bidrar til at Riksadvokatens sentrale ønske for
straffesaksbehandlingen etterleves og oppnås.
Min påstand er at Riksadvokatens premiss
om at politimesteren aktivt engasjerer seg i straffesaksbehandlingen og i kvalitetssikringen
av denne, ikke er godt nok innarbeidet rundt i politi-Norge.
Dermed får man slike
saker som jeg viser til. Gjentatte ganger! Det holder ikke at Statsadvokatene utøver
en aktiv og god fagledelse. Det enkelte distrikt og avsnitt må klare å få unna
slik saker, uten at det må purres og purres – for purringer og det å svare ut
disse stjeler jo også tid.
I mitt eksempel ble
tiltalte pågrepet og sittende i varetekt i noen uker. At man da skal måtte
vente i flere år før man må stå til rette for et forhold, er det vanskelig å forstå
– både for tiltalte, fornærmede og jeg vil tro for allmennheten også.
Her er
det uante muligheter for å bidra til at samfunnsborgerne får en bedre og mer effektiv
polititjeneste.