Politihelikopteret over Oslo. Dette er et illustrasjonsfoto, og helikopteret og pilotene på bildet har (sannsynligvis) absolutt ingenting å gjøre med historien.

Tapt stolthet i cockpit

Vi landet, åpnet døren og hadde en kort debrief av turen. Alt hadde gått slik vi hadde planlagt. Trodde vi.

Publisert

Hendelsen finner sted i startgropa for Politiets Helikoptertjeneste. En tid vi hadde sterke behov for å markedsføre og profilere avdelingen på best mulig måte. Nå skulle vi fly over til Stavanger for å delta på den store Gemini-øvelsen.

Jeg var under opplæring som pilot på politihelikopteret, og fløy derfor sammen med en mentor og en systemoperatør.

Vi fløy sekundærmaskinen som var lastet med oss tre og en god del bagasje i lasterommet bakerst i maskinen. En av de siste sjekkene jeg gjorde før jeg startet opp, var å kontrollere at denne luken var lukket. I lasterommet hadde vi verdifullt utstyr som bla nattoptikk og personlige eiendeler. Nattoptikken defineres som militært utstyr, og vi passer derfor ekstra godt på dette utstyret.

Vi startet opp fra Gardermoen og fløy vestover. Det var sommer og fint vær. Alt lå til rette for en fin øvelse. Rett etter avgang fra Gardermoen, kommenterte jeg et lite dunk. Men de andre merket det ikke, og siden alle parametere i maskinen indikerte OK, fløy vi videre. Vi fløy over ville fjell, store vidder og dype fjorder. Det var verdens beste politijobb.

På den militære delen av Stavanger lufthavn var de fleste på plass da vi kom: Vår primærmaskin, Bell-helikoptre, et par F-16 jagerfly, Hercules-transportfly, Orion overvåkingsfly og stabselementer til disse luftressursene. Masse bra folk, og en parkeringsplass som var klargjort til oss. Vi la merke til at personellet utenfor de parkerte maskinene kikket opp på oss. Vi følte oss både viktig og ventet.

Vi landet, åpnet døren og hadde en kort debrief av turen. Alt hadde gått slik vi hadde planlagt. Trodde vi.

Helt til en fra Forsvaret kom bort til oss, og fortalte at vi hadde kommet flyvende med den ene lasteluken åpen. Jeg fikk hakeslepp. Hadde alt det kostbare utstyret falt ut? Hvor skulle vi skulle begynne å lete? Den gode stemningen var plutselig ikke så god lenger.

Mens vi gjennomgikk utstyret i bagasjerommet, ble vi oppringt fra helikopterbasen. De var blitt kontaktet av en eldre dame på Nannestad. Hun hadde observert en gjenstand ramle fra helikopteret, og ned på eget jorde. Der plukket hun opp en toalettmappe, og ringte deretter til helikopterbasen.

Det utrolige var at det kun var denne toalettmappen som var tapt. Sammen med vår engen stolthet. Vi forsøkte å holde lav profil på messa og under briefingen. Men til ingen nytte. De som hadde observert den åpne luken, passet på at vi fikk vår del av oppmerksomheten. Det eneste jeg som pilot fikk skryt for, var at jeg har måttet flydd koordinert og med «kula i midten» som det heter på flyspråket, siden ingenting annet hadde falt ut.

Vel tilbake, kjørte jeg rett damen med blomster og stor takk for hun hadde passet på mentors toalettmappe. Deretter fulgte noen formaliteter som rapportskriving og avviksmelding, samt en aldri så liten tur på flygesjefens kontor.

Powered by Labrador CMS