Advarer: – Vi må aldri slutte å være blant folk 

Han så henne idet barnetoget beveget seg gjennom Kongsberg sentrum. Den erfarne politimannen hadde selv fått æren av å gå fremst i toget, for å markere hans siste oppdrag etter 22 år i tjeneste. 

For noen år siden hadde han hjulpet henne ut av rusmiljøet og skrevet støtteskriv da hun søkte sykepleien. 

Nå sto hun der som spesialsykepleier og vinket til ham i toget: en påminnelse om hvorfor han valgte denne jobben i utgangspunktet. 

– Jeg ga henne en lang klem. Det var spesielt å møte henne den dagen. Tjenesten handler om å komme tett på folk. Det handler om å hjelpe, ikke å straffe, sier Sjøtun. 

I duell med Magic 

I Kongsberg holder det med fornavnet. Enten du er ungdom på vei inn i trøbbel, småbarnsforelder eller pensjonist på handletur: folk vet hvem det er snakk om. 

Martin Sjøtun har patruljert i byen med barnesko, basketdrakt og blå skjorte. Kongsberg har på mange måter vært rammen rundt hele livet hans. 

Hvert fall nesten... 

– Jeg er strengt tatt ikke født her, men familien flytta nedover da jeg var et halvt år gammel. Det stilles høye krav til å kunne si at du er fra Kongsberg, men jeg tror jeg kan si det nå, sier han lattermildt.

Sjøtun ble først kjent som basketballspiller. Talentet tok ham hele veien til landslaget og øverste divisjon med Kongsberg Penguins.

– Jeg har fått utrolig mye fra idretten og basket. Blant annet lærdomm om å stå i pressa situasjoner. Det har vært viktig i politikarrieren, forteller han. 

Gode minner har det også blitt, og et av dem skiller seg spesielt ut. 

– Det største høydepunktet må nok ha vært å få spille oppvisningskamp mot selveste Magic Johnson i Oslo Spektrum. Det var utrolig spesielt, forteller Sjøtun. 

Idrettskarrieren gjorde at han ble politi senere enn andre. Og veien inn i etaten var ingen selvfølge. 

– For min del handla det om gode forbilder. 

– Vi må være tilstede 

Som sommervikar på lensmannskontoret i Kongsberg møtte han mannen som skulle få avgjørende betydning: Stasjonssjef Håvard Revå. 

– Han var utrolig flink med mennesker og viktig for lokalsamfunnet. Å se ham gjorde at jeg fikk mer og mer lyst til å bli politi, forklarer Sjøtun. 

Han begynte på Politihøgskolen i 2000, etter noen år i fengselsvesenet. I 2004 var han tilbake i hjembyen. 

Der skulle han bli værende mens andre jaktet grader og stillinger i storbyene. 

– Jeg føler sjøl at jeg gjør en god jobb ved å være politimannen Martin i Kongsberg. Da har vært viktig for meg å utgjøre en forskjell her i lokalsamfunnet, slår han fast. 

Siden har han gitt alt av seg selv til dette samfunnsoppdraget. Ikke bare som politimann, men som «Martin». Han som stopper opp for å ta en prat. 

Han som kjenner både foreldrene og ungene deres. 

– Dette er en livsstil, og vi må være til stede. Det er utrolig viktig for meg, og noe jeg mener burde prioriteres mer av politiet. Jeg synes vi har blitt altfor distansert i dag, forteller han. 

Gjennom årene har Sjøtun jobbet med alt fra etterretning og narkotikasaker til forebygging og operativ tjeneste. 

Men det er menneskemøtene han snakker mest om.  Og her mener han politiet har mistet retning.

Kjenner ikke igjen etaten 

For samtidig som kriminaliteten har blitt tøffere, mener Sjøtun at det forebyggende arbeidet har blitt nedprioritert.

– Vi skal liksom ikke ut og være forebyggende lenger. Vi har eksempelvis bare en halv stilling som er forebygger i Kongsberg. Det er selvfølgelig ikke nok, sier han oppgitt.

Sjøtun har derfor gitt mer av seg selv også uten uniform. Gjennom årene har han eksempelvis holdt foredrag for ungdommer og foreldre. 

Ingen PowerPoint-presentasjoner. Ingen teori. Bare historier fra virkeligheten.

– Jeg snakker aldri til folk. Jeg snakker med folk. Det er skjebner bak hvert menneske, og det er så utrolig viktig å huske på, sier han.

Presentasjonene har også satt spor. Det har Sjøtun selv fått erfare når han trengte det mest. 

– De ville bare takke meg 

Sjøtun forteller om en av de tyngre dagene han har hatt som politimann. Lagmannsdommen i den mye omtalte «Kongsbergsaken» hadde nettopp falt, og han dro på nattevakt frustrert, sliten og oppgitt.

– Det var mye å stå i på den tiden der, og jeg ville egentlig bare være litt i fred, forteller han.

Han satt alene i politibilen da rundt 15 unge gutter kom gående bortover gata. Først lot han kollegene ta praten. Men guttene ga seg ikke.

– Så kom en kollega bort og sa: «Martin, du må prate med disse gutta.»

Sjøtun ga etter, og det viste seg at flere av guttene hadde hørt ham holde foredrag flere år tidligere.

De skulle ikke lage bråk. De ville bare takke ham.

– De fortalte at de hadde bestemt seg for å holde sammen etter det foredraget. Passe på hverandre. Hvis noen havna i trøbbel, skulle de dra hverandre opp igjen.

En av guttene hadde allerede «havna litt utpå» fortalte de. Men vennene hadde samlet seg rundt ham og hjulpet ham tilbake.

– De ville rett og slett takke meg for jobben jeg gjorde, sier han.

Da brast det nesten for den erfarne politimannen.

– Jeg var allerede på bristepunktet den dagen. Så kom de bort og sa det der. Det ble en lang klemmerunde, for å si det sånn. Jeg klemte alle femten av dem, forteller han.

For Sjøtun er historien mer enn et hyggelig eksempel. For ham illustrerer det noe politiet risikerer å miste når tid, forebygging og relasjoner presses bort til fordel for effektivisering og målstyring.

For etter mer enn to tiår i uniform kjenner han ikke lenger helt igjen etaten han begynte i.

Nok er nok 

Han understreker at frustrasjonen ikke handler om lokal ledelse eller kollegaene på politihuset i Kongsberg.

Tvert imot trekker han fram miljøet og samholdet som noe av det vanskeligste å forlate.

– Jeg er stolt over å være politi. Jeg har alltid trivdes i jobben og vært stolt av samfunnsoppdraget vårt. Det er derfor det også gjør vondt å kjenne på utviklinga, sier Sjøtun.

Problemet, mener han, ligger høyere opp i systemet.

For mens politiet måles på responstid, budsjetter og effektivisering, frykter Sjøtun at noe viktig er i ferd med å forsvinne: tiden til menneskene.

Dette er en frustrasjon han mener mange operative ansatte kjenner på. 

– Jeg tror mange har mista litt av lojaliteten til systemet. Folk blir slitne, og mange velger å slutte. Det er synd, for det forsvinner utrolig mye erfaring og lokalkunnskap ut døra, sier han.

Og for hans egen del ble frustrasjonen til slutt for stor. 

– Det var kona mi som poengterte at jeg kom hjem og bare var sur. Da skjønte jeg sjøl at jeg ikke kunne fortsette sånn, sier han. 

– Jeg må lande 

Nå venter et nytt kapittel for Sjøtun. Hva det skal fylles med lar han foreløpig fremtiden få vise. 

– Først og fremst må jeg omkalibrere meg. Etter 17. mai og alle reaksjonene kjenner jeg at jeg må lande litt, sier han.

For selv om uniformen nå leveres inn, føler ikke 57-åringen seg ferdig. Han ser for seg å bruke erfaringene videre, enten gjennom foredrag, næringsliv eller andre roller hvor menneskekunnskapen hans kan komme til nytte.

Og ønsket hans for politiet og etaten som har vært hans hjem er tydelig:

– Vi må aldri slutte å være ute blant mennesker. Til syvende og sist er det jo det dette handler om. Vi skal møte folk, konkluderer han.